Plutselig en dag er de borte. De som alltid var der. Og du vet at ingenting blir akkurat som før.
På Facebook kan vi følge livene til hverandre. I alle fall de sidene vi velger å dele. Rundt juletider er det ikke bare hilsener om god jul og godt nytt år som legges ut. Det er også en del som forteller at de har mistet en av sine kjære.
Noen ganger var døden ventet, mens andre ganger uventet. Uansett er det trist. For noen hjelper det kanskje litt å ha noen å dele sorgen med. Selv om smerten ikke blir mindre, får man satt ord på det man føler og får empati fra venner i sorgen.
Andre igjen føler det blir for intimt å dele slike opplevelser. Da kan det være lettere å skrive om en avholdt artist som har gått bort. Også mennesker vi ikke kjenner kan ha preget livene våre og vi kan føle tristhet og savn når de er borte, uten at vi synes at det er pinlig å snakke om det på samme måte som en som sto oss personlig nær.
Jeg tenker at hver og en får sette sine egne grenser for hva det er greit å dele på sosiale medier. Vi er forskjellige og det er bra.
Les kronikken: Slik skal vi bygge en fremragende helsetjeneste
Vi feiret 16-åringens bursdag da telefonen fra sykehuset kom. Det er livets gang. Mormor var gammel. Likevel er det rart at den siste av besteforeldrene er gått bort. Hvorfor besøkte jeg henne ikke oftere? Hvorfor spurte jeg henne ikke om mere? Nå er det for sent.
Det er mange som dør akkurat rundt juletider. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant stigning i dødstallene i månedene desember og januar.
En amerikansk studie fra 2010 viser også at de dagene i året det dør flest mennesker av naturlige årsaker er 1. juledag, 2. juledag og 1. nyttårsdag.
De fleste dør etter lang tids sykdom. Likevel er det ofte ikke lett som pårørende å være fortrolig med situasjonen når den først er der. Da er det godt vi har et helsevesen som gjør alt de kan for å gjøre avskjeden til en fin stund.
Les også debattinnlegget: Av og til tenker jeg at det skulle vært et slags «førerkort» for å skaffe seg hund
Men også andre yrkesgrupper møter døden på jobb. Prester i samtale med pårørende, ansatte i begravelsesbyrå, politiet og flere andre. Det står stor respekt av den omtanken og medmenneskeligheten som disse yrkesgruppene utviser hver eneste dag.
I Trondheim har også ildsjeler innen fagfeltet bygget opp et internasjonalt kompetansesenter for lindrende (palliativ) behandling.
Arbeidet på dette feltet er viktig fordi det viser at livet har en verdi helt til siste slutt. Det er godt, ikke bare for den som vet at livet går mot slutten, men også for deres pårørende.
Men noen ganger får vi ikke forberedt oss på døden. Ulykker, plutselig sykdom. Noen velger selv å avslutte sitt liv, og noen utsettes for andres ugjerninger.
Les også Ståle Gerhardsens kommentar: Gikk du glipp av romjulssalget? Frykt ikke, tidenes januarsalg er her. Igjen.
Enkelte av oss har vært nær noen som har mistet livet på en ufattelig og brutal måte. Noen pårørende har i slike situasjoner opplevd at folk tar avstand fra dem. Går over på andre siden av gaten, orker ikke stoppe og prate.
Det er for vanskelig for oss, vi som ikke har opplevd det samme. Vi vet at ingenting kan hjelpe den som bærer slik sorg. Vi blir feige, redde for å si noe dumt. Men jeg vet at akkurat den feigheten er noe som smerter den som sørger. Det er godt når andre viser at de bryr seg, selv om ordene ikke strekker til. En klem betyr mye mer enn fine ord.
Men noen kan sette både ord og toner som hjelper i smerten over å ha mistet noen.
Et av mine yndlingsalbum er «Blåmann! Blåmann!» I diktet «Når fuglene ikke synger» hører vi Jan Erik Vold til Chet Bakers såre trompet:
Når sorgen kommer,
har sorgen
ikke noe
språk. Den er
en sorthet, et fravær,
et savn – mange navn
har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen (…)
---------------------------
Uansett hvor mange eller få vi deler våre tanker og følelser med, uansett hvor mye profesjonell støtte og bistand vi opplever, er sorgen vår egen.
merethe.ranum@outlook.com
Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter