Leonard Cohen har en enkelhet som er befriende. Det finnes både noe lett gjenkjennelig i hans sanger, men samtidig bærer de på hemmeligheter som berører.
Jeg var på et offentlig arrangement i den kanadiske hovedstaden Ottawa da nyheten om Leonard Cohens død ble offentliggjort i november i fjor. Et øyeblikk ble intervjuet med filmskaperen Atom Egoyan som foregikk på scenen avbrutt, og intervjueren ble gjort oppmerksom på det som hadde skjedd. Umiddelbart ble nyheten formidlet til de som var til stede. Det var en nyhet som ikke kunne vente til pausen.
Drømmen om sol og soul
Da publikum fikk vite at Leonard Cohen var død gikk det et sus eller stønn gjennom hele salen, som om noe helt umulig eller utrolig hadde skjedd. Det var vanskelig å fortsette som før. Et nasjonalikon hadde gått bort, og en stemme hadde stilnet. Men stemmen lever likevel videre for oss som er igjen gjennom mange plateutgivelser, og den taler til oss på en helt spesiell måte.
Det er i hvert fall tre grunner til Leonard Cohens popularitet og posisjon i moderne populærkultur. For det første er Cohen en sann poet. Ingen lettvektig rimsmed, men en poet som med sangen forlenget en poetisk praksis som allerede hadde gitt ham et navn lenge før første plate. Det finnes alltid både noe lett gjenkjennelig i hans sanger, men samtidig bærer de på hemmeligheter som ikke slutter å forundre og berøre.
De som blir igjen når vi dør
For det andre har både ord, melodier og sanger en avklart enkelhet som er befriende. Der andre skaper unødige ornamenter skjærer Cohen helt inn til beinet. Både i valg av ord og i melodier og rytmer. Han reduserer uttrykket til det aller enkleste, slik at ord og melodier får en spesiell klangbunn. Selv da han på 1970-tallet lot den legendariske produsenten Phil Spector produsere et av hans album skinte de enkle melodiene og ordene gjennom Spectors vegg av lyd. Bak alle strykerne og korsangerne ligger den egentlige sangen, som vi hører gjennom bruset og suset fra Spectors overproduksjon.
For det tredje er Leonard Cohens stemme helt spesiell, både dens klang og dens melodi. Hans stemme er dyp og mørk. Malmfull ville man kalt den før i tiden. Den er som en elv av flytende mørkt metall. Mørket bidrar til en inderlighet som når oss med sin autoritet. Vi hører i selve stemmen at det han synger om har han selv opplevd. Sangene vibrerer av levd liv, han vet at kjærlighet ikke kan kureres, han vet at noen ganger vil man ha det mørkere. Og han synger for oss om det han har erfart i livet.
Bob Dylan skrev en gang at sangeren Roy Orbison sang som en forbryter, og at det var en av grunnene til at hans sanger var så populære. Ikke bare hadde han et stemmeregister på tre eller fire oktaver, men stemmen var som lyden av en forbrytelse. Den amerikanske kulturkritikeren Greil Marcus har på sin side skrevet at Bob Dylans stemme høres ut som en frakk som har kommet tilbake fra renseriet tre nummer for liten. Leonard Cohens stemme er stemmen til en elsker som hvisker i mørket, full av sorg og håp, eller en ettertenksom prest som forkynner kjærlighetens og forsoningens budskap.
Leonard Cohens stemme forandret seg mye i løpet av karrieren. I begynnelsen høres han mest av alt nasal ut. Han synger like mye gjennom nesen som munnen når han sier farvel til Marianne eller forteller om Suzanne på 1960-tallet. Det er likevel en lav og ru stemme, med et innebygget mørkt rom som stemmen hvisker og forteller om. Etter hvert blir stemmen til Cohen mørkere, ettersom alderen endrer dens klang og register. Da han får et nytt og større gjennombrudd på midten av 1980-tallet er stemmen lavere, med en varm og vibrerende klang. Han uttaler fremdeles ordene med en forsiktig tydelighet, stemmen bølger opp og ned, men den også går stadig dypere og dypere.
Møte med en sint og leken mann
På sine siste plater høres Cohen ut som en gruvearbeider som etter en lang dag kommer opp i lyset. Han ser solen gå ned og synger om det han har sett nede i gruvemørket. Han synger like mye om oss som seg selv, og selve stemmens ru fylde berører deg med en egen varm omfavnelse. Natten kommer, men Cohen er der for å gi oss trøst og håp. Han er vår mann. Og når han synger med bibelske undertoner om Davids hemmelige akkord som behaget Herren, er det han som forteller sannheten. Det kan vi høre i selve stemmen.
«Sanger er som drømmer du prøver å få til å gå i oppfyllelse», skriver Bob Dylan i sin selvbiografi, og han skriver også: «De er som mystiske land du må gå inn i». Dette er en treffende beskrivelse på Leonard Cohens sanger også, og forklarer noe av stemmens, ordenes og melodienes kraft, og sier noe om hvorfor så mange er betatt og forhekset av hans sanger.
Hans mørke malmfulle stemme leder oss inn i det mystiske landet. Et landskap som man vil gå inn i, og som man aldri vil forlate. Men når vi ønsker at sangens natt skal fortsette og fortsette, er det Leonard Cohens stemme som også sier at vi skal finne tilbake til verden.