Amerikanerne rykker inn på Værnes. Det er neppe starten på tredje verdenskrig.
Beslutningen om å la amerikanske marinesoldater øve vinterkrig med utgangspunkt i Værnes, har trykket på velkjente knapper i den norske forsvarspolitikken. Vedtatte dogmer mot utenlandske baser blir utfordret, og i en tilspisset situasjon mellom Nato og Russland, er det naturlig med en viss bekymring. Det er likevel ikke grunn til å krisemaksimere.
LES OGSÅ: Åtte spørsmål og svar om amerikanerne på Værnes
USA og Nato er allerede tungt representert i Norge. Rakettskjold, kampflybase og forhåndslagring er eksempler. Under «Cold Response» øver annethvert år opptil 15 000 tungt utstyrte Nato-soldater i nordområdene. De trener blant annet på å ta i bruk tusenvis av amerikanske kjøretøyer, stridsvogner og artilleri som er lagret i fjellhaller i Ørland, Bjugn, Namdalseid, Verdal og Stjørdal. Neste år kommer en betydelig større øvelse, «Trident Juncture», der opptil 50 000 Nato-soldater skal øve i Norge.
Sammenlignet med alt dette, er de 300 amerikanske soldatene på Værnes en ubetydelig opptrapping. Som militært potensial utgjør de en meget liten styrke. Som direkte trussel mot Russland, er marinesoldatene enda mindre betydningsfulle. Så er det da heller ikke militære realiteter som er sprengstoffet i debatten.
Spørsmålet er selvsagt om dette er et brudd på den norske basepolitikken som har stått fast siden 1949. Vi skal ikke ha utenlandske soldater permanent stasjonert i Norge. Det er en høyst betimelig diskusjon. Når forsvarsminister Ine Søreide Eriksen (H) insisterer på at dette er en prøveordning med «roterende» amerikanske styrker som øver i Norge, har hun i og for seg rett, men hvis det praktisk talt til enhver tid vil være amerikanske soldater her, er dette likevel langt på vei en uthuling av basepolitikken.
Adresseavisen mener: Utfordrer basepolitikken
Det er viktig å huske at Norge ikke har noen forpliktelser, verken overfor Russland eller andre land, i dette spørsmålet. Basepolitikken er selvpålagt og har sitt utspring i et behov for å markere selvstendighet og et ønske om ikke å provosere den mektige naboen i øst.
Nettopp frykten for reaksjonene fra Russlands side har da også ligget under mye av diskusjonen som har pågått etter at Adresseavisen i fjor fortalte om regjeringens planer: Kan dette provosere russerne? Bidrar vi til å trappe opp spenningen i Europa? Noen har til og med hevdet at Stjørdal blir atombombemål.
Det siste er en kraftig overreaksjon. I den grad det gir mening å trekke slike spørsmål inn i debatten, vil neppe noen hundre soldater gjøre stort fra eller til på russernes eventuelle liste over bombemål i Norge. Selvsagt sier russiske talspersoner at de ser med bekymring på at det kommer amerikanske marinesoldater til Værnes, og det er lett å finne noen som vil bruke dette til krisemaksimering.
Etter konflikten i Ukraina og Russlands okkupasjon av Krim, har klimaet mellom Russland og Nato vært preget av opptrapping fra begge sider, både militært og retorisk. De som mener at vi med å invitere amerikanerne til Værnes, bidrar til denne opptrappingen, har et poeng. De 300 soldatene skremmer neppe russerne, men gir dem næring til propagandakrigen og påskudd til eventuelle reaksjoner. Dilemmaet er at den norske motstanden mot «liksombasen» også kan misbrukes i russisk propaganda. Ikke dermed sagt at skeptikerne burde holdt kjeft, tvert imot er det et sunnhetstegn at vi har en åpen debatt med deltakere fra både politisk og militært hold.
Debatten har også satt et nødvendig søkelys på prioriteringene i den norske forsvarspolitikken. Hæren er svekket gjennom flere år og har nå en styrke på bare 5000 soldater. Det er uheldig hvis tilstedeværelsen av amerikanske soldater er svaret på dette, men først hvis prøveordningen blir permanent og følges av en utvidelse, er dette en reell situasjon.
Norge er med i Nato, og USA er vår viktigste forsvarspartner. Med vår nærhet til Sovjet og Russland, har vi gjennom alle år siden krigen vært nødt til å leve med storpolitisk balansegang som en del av vår forsvarspolitikk. Soldatene som er kommet til Værnes, er prinsipielt og symbolsk utfordrende, men ikke stort mer. Mange vil mene at det er ille nok.