22-åringen sitter og blar i Adressa. Flere dager på rad har det vært store overskrifter om en lærer som har oppført seg bøllete i klasserommet. I kjølvannet av dette dukker det opp nye saker.

Vi kan lese fra Nord-Trøndelag at lagmannsretten trumfer tingretten hvor en lærer først har vunnet en arbeidsrettssak. I tingretten anvendes arbeidsmiljøloven, mens lagretten bruker opplæringsloven som setter barnas rettigheter først. Lagretten mener derfor at læreren ikke er egnet til å være lærer.

LES FORELDRENES HISTORIE: - Satt under pulten i panikkangst

LES KOMMUNENS BEKLAGELSE: Beklager uakseptabel oppførsel fra lærer

22-åringen legger fra seg avisa med et sukk. For ti år siden var hun der. I hennes siste år på barneskolen tok hun spranget. Flukten. Over til en annen skole, et indre eksil. Og tilbake til friheten og læringsgleden.

For det gikk rett og slett ikke lenger. Hun hadde magesmerter, blødde neseblod. Trakk seg tilbake til rommet sitt, var ulykkelig. I to år hadde klassen hatt en lærer som herjet både med elever og foreldre. Foreldremøtene var preget av lange enetaler. Hvis foreldre stilte spørsmål ved det autoritære opplegget, ble det besvart med høyere stemme og knyttneve i kateteret. De kunne bare ane hva som foregikk i klasserommet.

Jentungen insisterte tappert på at alt var ok. Hun var en ivrig og lærevillig unge som likte voksne og gjerne ville levere. Foreldrene på sin side var opptatt av å støtte de voksne i både barnehage og skole, de stilte gjerne opp og likte at de voksne var tydelige ledere. Men i løpet av kort tid med den nye læreren forandret mye seg. Flere av ungene i klassen fikk diagnoser, det er i dag ufattelig at skolen ikke reagerte.

En av grunnene til at lite ble gjort var nok foreldrene i klassen. Det viste seg at enhver henvendelse til læreren ble oppfattet som kritikk. Og det gikk systematisk utover barna. Dette førte til at foreldrene ble lammet. Og barna ble etter hvert forsiktige med å fortelle hjemme. Læreren refererte gjerne til det foreldrene hadde sagt høyt i klasserommet.

Her skriver Leon om kameraten Marcus som ikke skulker skolen slik som i fjor

Jentungens mor var på samme tid engasjert i skolen, blant annet ved at hun hjalp til med skolens jubileumsforestilling. Hun kunne derfor se læreren fra en annen side. I kollegiet framsto læreren som ambisiøs og dominerende. Og ryddig. I klasserommet derimot hadde hun søtsaker i kateterskuffen som hun spiste av i løpet av arbeidsdagen. Og som fast rutine i timen før hver langfri, sendte hun elever til et nærliggende kjøpesenter. Der kjøpte de baguette og brus som hun kunne innta i lunsjen. Det indre livet i klasserommet stemte ikke med det ytre inntrykket.

Å ta et barn ut av skolen var en situasjon foreldrene aldri trodde de skulle komme i. Men de hadde kjent på det det siste halvåret, noe var alvorlig galt. En episode glemmer de aldri:

En torsdag i februar døde jentungens farmor etter et langt og smertefullt sykeleie. Alle var i dyp sorg. Etter en rolig dag med familien bestemte de seg for at ungene skulle gå på skole på fredag. For lillebror var det helt fint, det kunne være bra å treffe kompiser og få litt fri fra det hele. For jentungen var det litt verre. Hun ville gjerne treffe venner. Men denne fredagen var det innlevering av fjorten dagers arbeidsplan og hun hadde ikke rukket å gjøre alle leksene. Nå var hun rett og slett redd for å gå på skolen.

Foreldrene garanterte at dette skulle de ta ansvar for. Ble med til skolen, snakket med rektor og de to lærerne, i gangen utenfor lærerværelset. For sikkerhets skyld hadde mor skrevet i meldeboka og med barnet som årvåkent vitne ble den mottatt, men rektor bemerket at det kunne da ikke være nødvendig?

For å gjøre en lang historie kort. På ettermiddagen ventet foreldrene med taco og tappert smil, men barna kom ikke hjem. Det viste seg at jentungen måtte sitte igjen en time fordi hun ikke hadde gjort leksene. Lillebror satt utenfor klasserommet og gråt.

Da ringte de rektor. Hun kunne ikke tro på historien. Men noe må ha sneket seg inn. For litt senere hadde de en rasende lærer på telefonen. Sjefen hennes hadde ringt og læreren skulle ha seg frabedt en sånn oppførsel fra foreldrene. Et hus i sorg og en fresende lærer på telefonen, ikke lett å glemme.

Og utover våren ble det bare verre. Foreldrenes telefon til rektor førte til forverret situasjon for barnet. Våpenet var å behandle henne som dum. Når de andre skulle lese vanlig litteratur ble hun tildelt Leseløven, bøker med stor skrift som var beregnet for langt yngre elever. I andre læreres timer gikk det veldig bra, men hos denne læreren ble hun omtalt og behandlet som en elev med lærevansker.

Så en dag fikk de altså nok. Da de ringte skolen for å fortelle at hun skulle begynne et annet sted, ble de bedt om å vente. Læreren skulle slutte. Hastesak. Alt skulle bli bedre. Men for dem var det for seint.

Denne historien har en happy ending. Jentungen kom til en ny skole. Og en ny lærer. Neseblodet stoppet momentant, smilet kom tilbake, læringsgleden også. I løpet av noen uker var Leseløven byttet ut med Harry Potter og etter ett par måneder Ringenes Herre, på engelsk. Hun har siden elsket å gå på skolen. Men det er noen sår der inne hun alltid kommer til å bære med seg. Og en forståelse.

Så nå er hun 22 år og studerer til å bli psykolog. Hun ønsker å jobbe med barn.

Regissør