Kameraten min åpnet døra, enda villere i blikket enn til vanlig. Dette ser ikke bra ut, sa han. Dette ser ikke bra ut i det hele tatt.
Jeg gikk inn, lukket døra, satte meg i sofaen og skjenket meg en kopp kaffe. Har det skjedd noe, sa jeg? Om det har, svarte han, det er noe på gang, og det er ikke positivt. Og han fortalte.
Første arbeidsdagen i det nye året hadde han stått på rødt lys og ant fred og ingen fare, da det kom en bil med tilhenger rundt svingen. Tilhengeren fikk sleng og det var den bildøra.
Men det er jo bare blekk, prøvde jeg meg trøstende. Det kan du si, ja, men tror du det sluttet med det? Hold deg fast, det kommer mer.
Fikk du med deg denne kommentaren: Vil du akseptere at det tar over ett år for å få levert en vare eller tjeneste du har krav på?
Dagen etter krasjet PC-en min på jobben, og tror du det liksom bare er å få en ny som installerer seg pent og pyntelig selv, eller at det kommer noen og tar deg gjennom dette steg for steg, å nei, du. Du skulle sett! Timer tilbrakt i telefonen med diverse IT support, kollegene mine skygget banen da jeg kom inn til dem, jeg utviklet både allergilignende utslett og angstsvette.
Slapp av, sa jeg, det er jo bare en datamaskin, og spesielt datakyndig har du jo aldri vært, du må ta tiden til hjelp. Han stirret forskrekket på meg. Og du trodde det var slutt med dette? Bare vent.
Da jeg kom hjem om kvelden streiket telefonen. Da jeg ringte hørte de andre hva jeg sa, mens jeg hørte en stillhet du kun finner i verdensrommet, displayet viste at det var et headset koblet til telefonen, men det var da pokker ikke noe headset der, det har vært ødelagt i over et år.
Han sank sammen i sofaen, men lyste plutselig opp. Jeg klarte å fikse den selv, sa han med et smil. Google, sa han fornøyd. Løsningen var å legge munnen over hullet til headsettet, og suge det man var kar for – suck the air out of the headset devise, gryntet han fornøyd.
Ja ha, tenkte jeg. Du får nå gjort det.
Dette debattinnlegget er lest over 150.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff
Ut fra dette skjønner du vel at 2017 ligger an til å bli en katastrofe, sa han, vi må ta noen grep. Vi må inn i endringsmodus. Vi kan ikke holde på som før.
Og hva tenker du på, spurte jeg, litt urolig på grunn av det flammende, fanatiske blikket.
Vel, det vet jeg ikke helt, sa han, jeg pustet lettet ut, men holdt pusten inne da han nevnte noe om mindfulness og hotyoga.
Hotyoga kan du bare glemme, sa jeg, og mindfulness, er ikke det litt snøen som falt i fjor?
Kameraten min satte blikket i meg. Der ser du, sa han. Du er like fordomsfull som du alltid har vært, og er aldri åpen for noe nytt, du driver med greiene dine, løper i marka mens du tenker ut sånne halvslappe, småmorsomme temaer til denne spalten du skriver på i Adressa. Er det noen som trenger mindfulness, så er det du.
Les også debattinnlegget: Vanlig norsk mager kost førte til at jeg ble 120 kg. Nå spiser jeg det ekspertene sier er farlig, og har fått et nytt liv!
Tenk det, sa han begeistret, vi kan lære oss å observere følelsene våre på en nøytral måte, mens de farer forbi våre indre blikk, ikke ulikt skyene som glir over himmelen.
Og ta nå denne spalten, din. Hva om du hadde skrevet om noe viktig, de store spørsmålene i livet, noe som betyr noe for folk, ikke bare sånn der pludrete snikk snakk.
Og hva skulle så det være? Han ble tom i blikket. Hm, sa han. Klima?
Men det skriver jo så mange andre om, dessuten kan jeg altfor lite om det til å mene noe fornuftig om det uten at det kommer en eller annen hissig SINTEF-forsker med doktorgrad og spikrer meg til veggs i Ordet fritt.
Les også denne kronikken: Campusprosjektet er en faglig og demokratisk fallitt
Jeg ser den, svarte kameraten min. Kommunens unnfallenhet når det gjelder brøyting og strøing, kanskje? Been there, done that, svarte jeg. Kommunesammenslåinger? Du tuller, sa jeg? Selvsagt, svarte han med et glis.
Der ser du, sa jeg, hvor lett tror du egentlig det er å komme på noe fornuftig som ikke tusen andre vet mye mer om enn deg og alle andre er møkk lei av å lese om?
La meg tenke, svarte han. Og mens du tenker, sa jeg, er det ikke på tide å sette på TV-en, kampen begynner jo straks. Det, min venn, er stadig viktigere enn det meste.
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om alternative fakta, journalister og kokkekamp
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter