Vi sitter her uten trikk og et virvar av en havn osv. osv. Men skal vi derfor gi oss? Nei, vi skal ikke det. Vi skal derimot følge hva en kjent mann en gang sa: «Det er umulig, men vi gir oss ikke»..
På gymnasiet hadde jeg en geografilærer som var absolutt elendig, antagelig den dårligste lærer jeg har hatt, bortsett fra min historielærer som også var siste sort.
Når jeg tenker på dette så blir jeg faktisk forbitret. Ungdom som var der for å lære, måtte time etter time sitte å tegne stjernekart i en såkalt arbeidsbok etter først å ha blitt hørt i leksen, det vil si 10–20 linjer i geografiboken. Det samme i historietimene.
Geografilæreren var også antroposof, altså en varm tilhenger av antroposofien, en kristen spiritualistisk filosofi grunnet av Rudolf Steiner.
Nå er det ikke meningen å ironisere over antroposofien, tvert imot, denne bevegelse har inspirert mange betydelige åndsmennesker som for eksempel Andre Bjercke, Jens Bjørneboe og mange andre. Den har spilt en vesentlig rolle i debattene i Norge i etterkrigstiden med sitt antimarxistiske og spiritualistiske syn. Også i språkstriden.
Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff
Blant annet mente de, som Osvald Spengler, at alle kulturer hadde sin begrensede levetid – de fødtes, nådde sitt toppunkt og døde. Hvilket jo faktisk også er beviselig – hvor er det ellers blitt av den egyptiske, greske eller middelalderske kultur for eksempel? De døde, og scenen ble overlatt til det kommende.
Og igjen ifølge Spenglers hovedverk «Untergang des Abendlandes» var nå turen kommet til den vestlige verden. Og nå nærmer vi oss det første poeng – vår geografilærer – når så allikevel verden gikk til helvete, hvorfor skulle man da arbeide, det måtte i hvert fall bli minst mulig. Det var like bra å gjøre en dårlig jobb for å fremskynde forfallet. Han betraktet seg selv som en idealist i så måte, noe han privat også ga uttrykk for. Vel – en dag ba jeg om ordet, reiste meg og sa at klassen var misfornøyd med lektorens undervisning.
Det var selvsagt meget pinlig. Han mistet jo på en måte ansikt – jeg burde vel helst gått til rektor, skjønt det hadde vel ikke hjulpet stort det heller.
Jeg husker jeg syntes i grunnen litt synd på ham. Vi fortsatte å tegne stjernekart to år til.
Les også debattinnlegget: Jeg kan ikke gå ut og rope at jeg er en dyrevenn mens jeg kjenner ulvehårene mot nakken min
Dette er jo i alle enkelhet varslerens situasjon. Jeg har i likhet med enkelte andre sagt fra noen ganger om Trondheim og tingenes gang her. Det har heller ikke hjulpet særlig og i grunnen bare vært ubehagelig.
Dette arbeid har fått meg til å tvile på om det er riktig det som sies om politikere – at de er folket. For folket det er vel snarere alle lagene under. Den vanlige mann eller kvinne med sunn fornuft, mannen og kvinnen i gata, de som ikke har makta.
Men makt – apropos makt – hva har ikke folket eller i hvert fall en vesentlig del av det nettopp forårsaket i Amerika? Jo, valget av den «sterke mann» som alltid dukker opp i krisetider.
Les også debattinnlegget: Jeg kan ikke gå ut og rope at jeg er en dyrevenn mens jeg kjenner ulvehårene mot nakken min
Her i byen vet nå snart alle at tabbe etter tabbe er begått. Fra nedleggelsen av trikken, århundrets kjempetabbe, der skinnene ble revet opp umiddelbart etter bestemmelsen, så enhver ombestemmelse ble umulig.
Vi sitter her uten trikk og et virvar av en havn osv. osv. Men skal vi derfor gi oss?
Nei, vi skal ikke det. Vi skal derimot følge hva en kjent mann en gang sa: «Det er umulig, men vi gir oss ikke».
En konge i Norge sa engang: «Folkets kjærlighet er min belønning».
Det spørs da hvor mye kjærlighet våre konger har gjort seg fortjent til.
Hør våre kommentatorer snakke om mat og landbruk, byrommene i Trondheim og nye takter fra Disney
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter