Én dag feirer man sitt urfolk i nasjonale former, og neste dag raserer man deres reinbeiter. Norsk samepolitikk er langt fra renhårig i jubileumsåret 2017.

I begeistringens rus etter den samiske jubileumsuka blir man håpefull for framtiden. Byen omfavnet samisk kultur og oppfylte sine vertskapsforpliktelser til det fulle. Til tross for kjipe forsøk på å strøype en rekke språktilbud fra sittende regjering, går mye i riktig retning også på nasjonalt plan. De samiske språkene er igjen i vekst og språkbarnehagetilbud etableres flere steder i landet, nå også i Trondheim. Sakte begynner politikken å preges av en etterlengtet anerkjennelse av at de som har bebodd denne steinura like lenge som oss med bondeforfedre, også skal behandles som fullverdige borgere. Det tar tid å bygge et anstendig samfunn, men det siger i riktig retning. I alle fall kulturpolitisk.

Fikk du med deg kronikken om NTNU og samenes historie: Det er på tide å si unnskyld

Det vi derimot ikke klarer å håndtere på en anstendig måte i Norge er territoriepolitikken. Midt i samejubileet er den norske stat, kraftselskaper, kommuner og en rekke private aktører flittig opptatt med å rasere reinbeiteområder. Statsministeren unnskylder fornorskingspolitikken med én hånd og tillater rasering av identitetstung samisk næring med den andre. Er det ikke en skjebnens ironi i dette?

Les også debattinnlegget: Gi oss en samisk folkefest i Trondheim hvert år

Reindriftssamene driver fortsatt kun sitt virke på nåde fram til storsamfunnet finner en bedre bruk for landet de benytter. Gjennom de to forutgående hundreårene var det Norges behov for å bremse emigrasjonen som var reindriftssamenes svøpe. I hele fylker i sør ble samene og reindriften drevet ut for å stimulere til økt nybygging og beiteland for bønder. Dette kunne på 1800-tallet anta form av såkalte «finnjaginger» hvor bygdelensmenn og bønder bevæpnet seg og brente samiske boplasser, skjøt ned rein og jaget samene inn i fjellet. En mann som selv hadde deltatt i en lignende aksjon i Sokndal og Kvikne i 1890 skildret dette i avisa Fjell-Ljom i 1959. Innleggsskriveren avsluttet med anger : «No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne.»

Les også debattinnlegget: Som vekter i tolv år har jeg fått et ubehagelig innsyn i hva unge spiser i langfriminuttet

Ved forrige århundreskifte ble bygdemobben erstattet av historikere og jurister som med en ny forskning tilpasset storsamfunnets behov, kunne avvise samenes historiske hevd på beiteland i det meste av Midt- og Sør-Norge. Dette innskrenket beiteområder i et rasende tempo på en for myndighetene rensligere måte gjennom et helt hundreår. Så kom årtusenskiftet og antallet samiske funn fra middelalder og oldtid i Sør-Norge nøytraliserte også dette skytset mot reindriftssamenes rettigheter.

Les også Signert-kommentaren: Full texas i underlivet

Men stoppet det da der? Svaret er nei. Er de samfunnsmessige gevinstene store nok blir samiske interesser fortsatt ofret. Til tross for at setervollene og nybrottsbrukene opprettet for å svekke emigrasjonen nå gror igjen, er det funnet nye høyverdige argumenter for å ofre enda mer av det reinbeitet nydyrkingen ikke tok. Dagens finnjaging skjer i miljøets og klimapolitikkens navn. En av Europas største vindmølleparker skal nå bygges midt i vinterbeitet til reindriftssamene på Fosen og et annet anlegg er under planlegging i Selbu. Fortsatt tillater staten seg å omtale reindriften som en viktig urfolkskultur når den ikke kommer i konflikt med store interesser, men reduserer den til alminnelig næringsutøvelse når mer høyverdige interesser fester blikket på beiteområdene.

Skal vi noen gang nå målet om å skape en anstendig urfolkspolitikk i Norge må samene snart få oppleve at historien slutter å gjenta seg. Om det er bygdemobber, jurister og sakkyndige historikere eller klimaargumenter som leder an, er resultatet fortsatt at samene jages ut av de områdene de har drevet lengre enn vår skrevne historie. Årsaken til at så mange norske samer lar seg engasjere av Siouxindianernes kamp mot oljerørledningen i Dakota dreier seg ikke bare om solidaritet mellom urfolk. Det handler dypest sett om at de står midt i de samme problemstillingene selv.

La oss derfor bruke jubileumsåret til å avslutte flere mørke kapitler i vår historie og samtid. Når fornorskingen nå er beklaget må også finnjagingen ta slutt.

Hør våre kommentatorer snakke om Senterpartiet, DDE-Bjarnes Nav-kritikk og mykporno på kino

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter