Jeg så for meg en kveld på sofaen. Planen ble ødelagt.
En tekstmelding fra en kamerat: På ski i marka? Huff, tenkte jeg, orker jeg det? Mørkt og kaldt er det også.
Sofaen er temmelig fjern da vi tar av fra løypa, slår av hodelyktene og labber oppover mot Bosbergheia. Stjerneklart, noen minus og lett sammenpakket puddersnø, månen så ny at den er usynlig. I øst lysene fra en fjern by, i vest en lyskasteraktig Venus over Bosbergheia, Orions belte blinker over Storheia. Med lyktene på var vi i vår egen boble, uten kunstig lys er vi del av en helt stille, nesten magisk vinternatur.
Vi ser akkurat nok til at vi tar oss fram, i nattelyset blir kjente omgivelser underlig forandret. Det er umulig å se forskjell på en ti meter høy knaus og et hundre meter høyt fjell. Alt er litt fremmed, men på et vis føles det som at jeg har kommet hjem. Skiene blir en del av meg og snøen det jeg aller mest trenger å ha rundt meg.
Når jeg halser rundt i lysløypa for å trene, er jeg bare opptatt av hvor sliten jeg er og om skiene er bakglatte. Der er jeg blind, her i mørket ser både det jeg skimter og det jeg aner.
Så spiller nordlyset opp over Fosen-fjellene. Først et grønt sceneteppe, etter hvert også små rødlige eksplosjoner. Noen reiser halve jorda rundt for å oppleve nordlys. For meg var det stort nok bare å komme meg ut av sofaen og inn i mørket.
Her er noen flere, og litt fyldigere, kommentarer om natur og turopplevelser:En kald natt på en trang briskSkijegertur sør i markaEn snøelskers bekjennelserNaturgleden druknet i rapporterHvorfor noen velger den primitive hytta