Ring med de kristne norske klokker! Multikulturalismen er død. Nå igjen.

Morgenbladet har ikke så mange nekrologer, men sist helg skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen minneord over multikulturalismen. Brochmann II-utvalget var den siste spiker i kista for denne ideologien, sa han til Dagsavisen i et oppfølgingsintervju. Det høres endelig ut, men siden Røe Isaksen stengte kistelokket allerede for seks år siden, er det tydeligvis et lik der inne som ikke ligger i ro.

LES OGSÅ: Vi må ta tilbake flagget vårt

LES OGSÅ: Ikke slukk lyset i Rinkeby

I 2011 gikk den konservative treenighet Angela Merkel, David Cameron og Nicolas Sarkozy til angrep på doktrinen om multikulturalisme. Den var et forferdelig feilgrep, staten kan ikke være verdinøytral, sa de.

Røe Isaksen var så hjertelig enig at han skrev i Dagsavisen at det var en forfeilet politikk å slippe til utenlandske flagg på 17. mai, subsidiere minoritetenes aviser og la dem feire sine egne nasjonaldager.

Når han seks år senere må utstede en ny dødsattest over en slik politikk, kan det være fordi Erna Solberg ikke leser Dagsavisen. Uvitende om at hun river det norske verdigrunnlaget i filler, laget statsministeren sist juli en videohilsen der hun ønsket alle norske muslimer til lykke med feiringen av Id-ul Fitr, avslutningen av ramadan, til tross for at hennes utdanningsminister mener at kristendommen skal være vårt felles kulturgrunnlag.

For en måned siden kalte Erna Solberg fornorskingspolitikken – multikulturalismens motstykke – overfor samene for «et svart kapittel i norsk historie». Hun var svært fornøyd med etableringen av institusjoner som «alle har bidratt til å revitalisere samisk språk og samisk kultur». Men er det i orden for Røe Isaksen at den samiske minoriteten i Norge feirer sin egen nasjonaldag? Eller for så vidt at den norske minoriteten i Andalucia gjør det?

I Human Rights Service slet de med å tro sine egne øyne da Morgenbladet kom. Rita Karlsen grep dypt i lageret av utropstegn, og skrev jublende: «Nå også Høyres Røe Isaksen!», «Tenk det!».

Forvirrende nok var også Bård Vegar Solhjell begeistret. «Jeg er helt enig», sa han til Dagsavisen, og la til: «Dette har jeg og andre argumentert for i årevis».

LES OGSÅ: Vi er ingen skinasjon

Hvis du blir kysset på det høyre kinn av Hege Storhaugs flokk og på det venstre av SV, må du jo lure på hva i all verden du har sagt. Svaret er selvsagt at det konservative orakel i Kunnskapsdepartementet, i likhet med det i Delfi, har uttalt seg så ullent at alle kan ta budskapet til inntekt for det syn de allerede har.

Som begrep ble multikulturalisme født på 1970-tallet. Som politikk ble det utviklet på 80-tallet, og allerede på 90-tallet var det full forvirring om hva begrepet og politikken egentlig gikk ut på. Som normativ, streng ideologi om at alle verdier er likeverdige og må få eksistere side om side uten restriksjoner, var det åpenbart at multikulturalismen hadde lite for seg. I tillegg til at den låste alle fast i sine eksisterende normer og hindret utviklingen av nye fellesskap, er det meningsløst å legge til grunn at Saudi-Arabia står på samme sivilisatoriske nivå som Skandinavia.

Den moderate multikulturalismen – som Erna Solberg åpenbart støtter – forsøker derimot å svare på konsekvensene av en globalisering som de konservative kreftene i Europa har heiet fram. Import av tyrkiske gjestearbeidere til Tyskland, pakistanske til Norge, sammen med Storbritannia og Frankrikes åpning for undersåtter fra falne imperier, ble fulgt av EUs frie flyt av menneskelig arbeidskraft. Høyresidens kolonipolitikk og økonomiske politikk åpnet grensene. Høyresiden har derfor et særskilt ansvar for å sørge for at de nyankomne blir gode borgere og får samme rett til å prege samfunnet som vi andre har.

Les også Signert-kommentaren: Tid for raskt tog i Trøndelag

I 2011 skrev Røe Isaksen at den strenge multikulturalismen aldri har fått gjennomslag i Norge. Han tok altså livet av noe som ikke fantes. I tillegg erkjente han at samfunnet var blitt mer mangfoldig.

Mangfold er den moderate multikulturalismens kjerne. Det er bare Fjordman og hans like som tror at Europa kan renses for muslimer, hinduer, asiatiske agnostikere og afrikanske kristne. Og hva skal vi gjøre med de polske katolikkene, den største innvandrergruppen i Norge – forlange at de oppsøker nærmeste lutherske arbeidskirke?

Den moderate multikulturalismen lever i beste velgående. Den aksepterer at noen verdier og kulturelle særpreg må være felles, argumenterer for at mye kan eksistere side om side, og er enig i at holdninger som er uforenlige med et godt samfunn, må avvises.

Tyske myndigheter stengte tirsdag en salafistisk moske i Berlin som lenge har vært en utklekkingsanstalt for IS-krigere. Det må Tyskland ha full rett til å gjøre, det ligger ennå blomster på gaten hvor Anis Amri, som gikk i denne moskeen, kjørte en lastebil inn i et julemarked og drepte 12.

Men denne uken gjentok også Viktor Orbán sitt budskap om at Ungarn skal være etnisk homogent og bevares bak stadig nye og høyere murer. Mellom Berlins forbud mot ekstrem islamistisk forkynnelse og Ungarns kristne fremmedfiendtlighet er det stort rom for mangfold og gjensidig respekt.

Debatten er alt annet enn enkel. Røe Isaksen vil ha kristendommen, en arv fra Midtøsten reformert fra Tyskland, som felles fundament for det norske samfunnet. Bård Vegar Solhjell avviser dette, og vil heller ha en tolerant sekularisme – altså den franske nasjonale identiteten – som norsk fellesgods.

Multikulturalismen er som islam, som kristendommen, som Høyre; et romslig tak over ganske spredte synspunkt. Ute på fløyene er det kaldt og utrivelig, men inne i sentrum går det an å møtes og bli enige om hva som må være felles, og hva vi godt kan tåle av ulikhet. Monokulturalismen bør vi i hvert fall begrave, og aktivt forhindre at den vekkes til live som hatefull zombie.

Hør våre kommentatorer snakke om å flytte ut arbeidsplasser fra Oslo, bykrangel og nedleggelsen av Mathallen

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Følg på twitter.com/svelle