Det er viktig at man har tro på kraften i det lokale.

For en tid siden holdt maleren Sverre Bjertnæs et foredrag over sin kollega Bjørn Krogstad på Gråmølna.

Krogstad bodde og arbeidet på NTNU i en årrekke og flyttet deretter til Oslo, en flytting han senere overfor meg sterkt beklaget. Folk blir da oftere langt mer isolert i Oslo enn i Trondheim.

Bjertnæs snakket først og fremst om to arbeider; «Buksa mi» og «Skjorta mi».

To arbeider som ligger sjangermessig sterkt opp til den amerikanske pop-maleren Rauschenbergs produksjoner, der reelle objekter som skjorte og bukser og så videre blir brukt som billedmessige virkemidler, noe amerikanerne har gjort mye ut av...og med hell.

Les også denne kommentaren av Håkon Bleken: Jeg har sagt fra noen ganger om Trondheim. Det har ikke hjulpet særlig og i grunnen bare vært ubehagelig

I dette foredraget kom Bjertnæs inn på forholdet mellom det internasjonale og det lokale.

Vanligvis oppfattes det internasjonale som det miljø man snarest mulig må komme i kontakt med. Så reiser da de unge kunstnere til Paris, Berlin eller New York og skynder seg bort fra det lokale.

Men de store i kunsten kommer også et eller annet sted fra. Cezanne fra Aix i Frankrike, Bruno Schulz fra en småby i Polen, Ibsen fra Grimstad, Arne Ekeland fra Eidsvoll osv, osv.

Og det er ikke slik at det internasjonale nødvendigvis preger det lokale på godt. Snarere blir det i form av såkalt samtidskunst som stort sett er kjedelige greier.

Det er derfor viktig at man har såpass tro på det lokales kraft at man ikke på død og liv lar seg dupere av moten, strømningene eller hva det er.

Les også debattinnlegget: Det er så møkkete i trondheimsskolene at jeg vil påstå det er helsefarlig

Man må tro på det lokale og denne tro kan like gjerne føre til noe internasjonalt som ensidig dyrking av moten. Det er umulig å forestille seg en kunst 100 prosent global, det vil alltid være en større eller mindre nasjonal, eller endog lokal karakter over kunsten.

Du kan uten videre se at Bacon er britisk, kanskje endog irsk. Beuys er og blir tysk, Matisse fransk osv., osv.

Og det lokale er også en del av det nasjonale og igjen det internasjonale.

Jeg mener med dette ikke at det ikke er viktig å reise ut. Tvert imot, i en mindre by i Norge er det vesentlig med impulser, mest mulig, hadde jeg nær sagt, det er motedyrkingen som er det villfarne.

Det ligger en stor sannhet i dette at det nye, det epokegjørende kan du bruke, men du må ha gjort det til ditt eget først, og faktisk er det slik at det er grenser for hva du kan gjøre til ditt eget.

Weidemann sa en gang slikt var på tale noe sånt som at:

«Jeg kan vel ikke male som en amerikansk popmaler her jeg sitter på Ringsveen med snø og vintervær i Norge.»

Les også kronikken: Det norske oljeeventyret trenger ikke ta slutt

Et godt eksempel på det nasjonales, ja, i dette tilfelle endog det lokales betydning.

Og det er også slik at med alderen kommer dette mer og mer til sin rett.

Det finnes bråtevis av kunstnere som i de sene år finner tilbake til de første store, lokale opplevelser. Se på den store intimist Moriandi og hans italienske landsby, se på Braque og Bretagne, se på Dali og Cadaques, barndom…barndom…barndom.

Og også Thomas Mann sa noe sånt som at det viktigste for en kunstner er å kunne gjenskape barndommen.

Noe som er det absolutt motsatte av å gå i barndommen.

Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter