Nylig ble jeg like gammel som skostørrelsen min. Det har vært en slags åpenbaring.

Jeg er nemlig ikke alene. Dette gjelder hele «min generasjon kvinner». Vi som er blant de mest heldige eksemplarene av typen Homo sapiens hunkjønn denne planeten har fostret. Her har du oss som var så privilegert å få starte utdanningsløpet vårt i barneskolen på åttitallet. Jeg kan ikke huske at jeg én eneste gang i løpet av mine til sammen nitten år i det norske utdanningssystemet opplevde noe som kunne minne om ulike muligheter for gutter og jenter.

Derfor er vi nok fortsatt både perplekse og sjokkerte etter å ha tredd inn i et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsliv.

Nå er vi godt på vei ut av ammetåka, og vi skimter våre mannlige studiekamerater langt foran oss på karrierestigen. Det er dem vel unt, for flinke og ambisiøse var de absolutt. For 15 år siden trodde nok vi jentene at vi skulle holde følge med dem.

Det gjør vi ikke. Ikke min generasjon kvinner heller. Kvinneandelen daglige ledere i teknologibransjen står tilnærmet på stedet hvil på ti prosent de siste 15 årene. Den er faktisk høyere enn andelen toppledere i de 200 største norske bedriftene, som ifølge VG viser at kun 15 er kvinner.

I hele mitt arbeidsliv har jeg jobbet i mannsdominerte bransjer. Jeg trives godt, men på grunn av skostørrelsesåpenbaringen og i anledning kvinnedagen, har jeg likevel lyst til å fokusere noe av det personlige jeg tar med meg nå som alderen har tatt igjen føttene mine.

Les også kronikken: Min reise til krigen som aldri tar slutt

Jeg aner nemlig konturene av å fylle mine egne sko. Det er mulig du må ha følt på «flink pike»-syndromet for å skjønne hva jeg mener.

Jeg er blant annet kjønnskvotert. Selvfølgelig er jeg det. Fordi det er et effektivt tiltak for å bedre den strukturelle utfordringen som en kvinneandel rundt ti prosent representerer. Dermed er det av og til forklaringen på hvordan unge kvinner får muligheter de ellers ikke ville ha fått.

Første gangen for mitt vedkommende var da jeg kom inn på studiet på NTNU ved hjelp av de såkalte «jentepoengene». Siden har jeg vært så heldig å få tilbud om styreverv og andre posisjoner hvor jeg vet at man har vært på jakt etter kvinner. Riktignok har jeg bare en gang opplevd at det har blitt sagt i klartekst.

Da jeg etter å ha takket for muligheten fikk tilbake kommentaren: «ingen ting å takke for, jeg var bare på jakt etter å fylle kvinnekvoten.»

Dette skjedde heldigvis nylig, sånn at jeg svarte: «så fint for meg.» Det er her skostørrelsen kommer inn. Tidligere har jeg hatt et ambivalent forhold til det å bli valgt på grunn av kjønn. Det har jeg rett og slett lagt fra meg. Eller sagt med andre ord – jeg velger å ta det som en mann.

Det virker som at jeg er i ferd med å innse at det ikke er krise at ikke alle liker meg. Jeg innrømmer glatt at det er noe som har vært viktig for meg. Nå akter jeg ikke å gå rundt som en bytting framover heller, men har man mange synspunkt å fremme og ønske om å få til ting, er det umulig å ikke tråkke på noen tær.

Fikk du med deg Håkon Blekens kommentar: Folk blir da oftere langt mer isolert i Oslo enn i Trondheim

Det samme gjelder de feilskjærene og dårlige vurderinger jeg gjør. Tidligere kunne det plage meg i ukevis. Nå tar jeg en runde med meg selv, noterer meg hva jeg tror jeg burde ha gjort og går videre. Langs den veien kommer jeg til å ha et mye mer bevisst forhold til hva jeg beklager. Unødvendige unnskyldninger av typen «beklager at det har tatt så lang tid å svare på denne eposten» og «beklager at jeg sa hva jeg mente» må vike. Da blir det bedre rom til de unnskyldningene som er på sin plass.

Dette representerer for meg en personlig utvikling. Jeg tror at i en større kontekst er de et eksempel på alle de små tingene som gjør at kvinner holder seg litt tilbake. Som hindrer oss fra å ta ordet. Som gjør at vi stiller spørsmål, heller enn å mene. Som får oss til å takke nei til muligheter vi burde si ja til.

Det er mulig det handler om trygghet. Om å bli mer bevisst sine styrker, enn sine svakheter. Slik aner jeg konturene av å fylle mine egne sko. Hvordan andre fyller sine vet bare de.

Min generasjon kvinner har omtrent 30 år igjen i arbeidslivet. Jeg håper og tror at mange flere enn meg begynner å kjenne på at de snart fyller skoene sine. For skoene må passe, nå som vi skal klatre etter våre mannlige studiekamerater. Det må vi. Slik at våre sønner og døtre får møte et enda bedre og mer likestilt arbeidsliv enn oss.

Kjære medsøstre og skostørrelsesfyllere: Gratulerer med kvinnedagen.

Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter