Det er mulig dere ikke har fått det med dere, men i 2017 er jeg tvangsinnlagt sammen med alle mine kolleger i Den norske kirke på et studieopphold i Martin Luthers skrifter.

Ironisk nok er det biskopene som har bestemt det. I 2017 er det nemlig 500 år siden denne tyske benediktinermunken slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg og tok et oppgjør med makten ovenifra, eller datidens største maktorganisasjon; den katolske kirke. Og forandret med dette kirkekartet for ettertiden.

Noen vil si at det ga en helt ny retning til samfunnsutviklingen som sådan, og la grunnlaget for mye av den velferden som vi har tilegnet oss i Europa. Den tyske sosiologen Max Weber (1964–1920) pekte på sammenhengen mellom protestantisk nøysomhetsetikk og utviklingen av det kapitalistiske samfunnet.

Mens jeg leser om Luther slår det meg hvor modig han var. Å tale makten midt imot, er ikke for pyser. Ingen samfunnsinstitusjon gir fra seg makt frivillig. Å utfordre makten i et samfunn, kan i sin ytterste konsekvens føre til døden. Det vet da vi som kjenner historien til mannen fra Nazareth, som endte sine dager på et kors.

Dette debattinnlegget er lest 70.000 ganger: Idyllen ble brutt av en brysk kommuneansatt med markeringsbehov

Derfor ble også Martin Luther satt i fengsel av sine venner, for at den bestående kirkemakten ikke skulle få kloa i han og ta han av dage. Jeg ser for meg overskriftene: «From benediktinermunk slapp akkurat unna paven med livet i behold!» Litt av en historie!

Jeg tenker at i dette perspektivet er Martin Luther i samme divisjon som andre frigjøringshelter fra nyere tid; Nelson Mandela og Che Guevara, for å nevne noen. For Luther var ordet og pennen hans fremste våpen, og da ikke hvilket som helst ord.

Mens Luther satt i fengsel i Augsburg, leste han i Bibelen. Der fant han ordene han trengte for å gå videre på den veien han hadde begynt. Han oversatte hele Det nye testamente til tysk, slik at alle kunne lese det på sitt eget morsmål, og ikke lenger bare på latin.

Det er vanskelig for oss i dag å forestille oss hva dette betydde. Men Luther ga tilbake til folket, det som en liten gruppe hadde tatt monopol på og holdt for seg selv, og brukt for å gi seg selv makt og fordeler. Med Johan Gutenberg og boktrykkerkunsten på lag, var dette en utrolig god timing. Luther fikk spredt både budskapet sitt og Bibelen til brede lag av folket; ja, i hvert fall til de som kunne lese.

Les også: Vi kan ikke akseptere at etterkommere av adopterte skal måtte leve med samme fortvilte usikkerhet i nye 100 år

Hva har dette med meg å gjøre, kan du spørre? Jeg kan si noe om hva dette har med meg å gjøre. Uten Martin Luther, hadde ikke jeg lært meg det livsviktige prinsippet, som har lært meg å lese i Bibelen, slik at jeg kan skille viktig fra uviktig. «Kristus er Skriftens kjerne og stjerne», sa Luther, og forklarte at alt vi leser i Bibelen må måles på om det reflekter Jesus Kristus. Det er egentlig ganske enkelt.

Derfor lar jeg meg ikke tråkke på av mennesker med mye større bibelsk selvtillit enn meg, som tar monopol på Bibelen, og forteller meg hva som står der. Jeg kan lese selv. Derfor kan jeg også med stor frimodighet og bibelsk ryggdekning ønske velkommen alle mennesker av alle kjønn når de ønsker kirkelig medvirkning i sine liv.

Da statsminister Erna Solberg besøkte kirkemøtet her i Trondheim i begynnelsen av året, trakk hun fram et annet Luther-sitat som i klartekst sammenfatter hva reformasjonen handler om: «Ecclesia semper reformanda est». I luthersk ånd oversatt til morsmålet betyr det: «Kirken er alltid i reformasjon.»

Les også denne Signert-kommentaren: Studielånet må økes

For meg og for alle andre som ikke alltid føler seg komfortabel med det som kirken holder på med til enhver tid, er dette veldig gode nyheter. Det pågår en kontinuerlig reformasjon av kirken. I det stille og i det åpenbare. Uten denne reformasjonen hadde vi ikke hatt kvinnelige prester. Uten denne reformasjonen hadde ikke nattverdsbordet vært åpent for alle. Uten denne reformasjonen hadde ikke kirkemøtet vedtatt i januar i år at lesbiske og homofile endelig kan gifte seg i kirken.

Og på grunn av denne reformasjonen, ser vi nå at kirker over hele verden samler seg til forsvar for mennesker som lider urett, enten det gjelder urfolk i South Dakota eller palestinere innestengt på Vestbredden, og taler makta midt imot. Akkurat som Luther gjorde. Også i vårt eget land ser vi dette.

Det gir håp, synes jeg, og glede ved å være en del av kirken. Den reformerte og reformerende. I 2017 skal jeg derfor unne meg å være en liten smule stolt over at jeg tilhører den lutherske kirke. Den som vet å protestere når det trengs. Hva med deg?

Hør våre kommentatorer snakke om politikken, kulturen og hva som egentlig skjedde på Høyres landsmøte. Gjester er kulturminister Linda H. Helleland og delegat fra Sør-Trøndelag, Rolf Jarle Brøske.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter