Det var ingen vits i å gruble, selv om jeg var 19 år og hadde svulst på hjernen. Skulle ønske legene hadde spurt: Er du redd? Men det gjorde de altså ikke.
Jeg husker legene i frakk. Høye, ranke, ordknappe. Alvorlige miner, metalliske ord, faglig tyngde. De skulle bare skjære ut en tumor fra hodet mitt. En svulst, altså, ikke mer enn det, ondartet eller godartet – ingen visste, men pytt sann, hva var det å tenke over? Det var tross alt fysisk. Noe konkret og håndgripelig som vitenskapen i århundrer hadde jobbet med å forstå, og disse kirurgene var til og med de beste på sitt fagfelt i Europa. Når det først var så ille, var jeg rett og slett heldig.
LES OGSÅ: Det kommer en tsunami av kreftoverlevere med seneffekter
Mulig synstap i etterkant. Mulige lammelser, bevegelseshemninger og talevansker. Ordene vibrerte i loop mellom veggene i de lange, grå korridorene. Smøg seg rett inn øregangene mine og gjennom hud, bein og blod. Lukt av sterilt utstyr og gummigulv. Stumme smil fra en forsiktig sykepleier. Tid skulle gi oss visshet, sa de. Ingen vits i å gruble nå.
Ingen vits i å gruble.
Derfor spurte de heller ikke. Om jeg var redd, for eksempel. Det kunne jo vært et enkelt spørsmål å stille til en nittenåring midt oppi en forholdsvis skjellsettende opplevelse.
– Er du lei deg? Hvordan har du det inni der? Hva tenker du om denne situasjonen du er kommet i? Alt dette kunne de raskt ha slengt inn mellom alt pratet om hodepine, dobbeltsyn og kvalme. Men det gjorde de altså ikke.
Fikk du med deg denne: Har vi fått en generasjon av «unge» eldre med god nok økonomi til å la seg forføre?
Isteden laget de en slags mur der mellom den psykiske Marte og den fysiske. Alt som handlet om sjela mi og tankene mine, var ikke deres greie, og dermed ikke en del av selve operasjonen som de hadde ansvar for. Det falt dem heller ikke inn å vurdere om jeg kanskje kunne trenge noen som var eksperter på akkurat det – det der uhåndgripelige vi kaller psyke. Og siden de ikke engang var i nærheten av den tanken, falt det meg lett å gjemme bort eventuelle egne tanker om det også.
Dette hendte på slutten av nittitallet. I ettertid har jeg vært inn og ut hos ulike eksperter i tjue år med ulike plager, noen fysiske, andre psykiske, og alltid blitt vurdert stykkevis og delt.
Rundt omkring i Trøndelag sitter det uhorvelig mange flinke helseeksperter på hver sine tuer. Snakker de egentlig sammen? Kanskje i kantina på sykehuset, kanskje på den årlige julelunsjen, men det er visst ikke like kort vei mellom gastrolab og psykiatrisk poliklinikk som mellom tarmen og hjernen min. Hvem var det som ga oss slik en hellig overbevisning om at kropp og sjel er to adskilte ting?
Les også kronikken: Pasientblikket nedenfra
Er det arven fra Aristoteles og Descartes som henger i oss? Er det ikke da på tide å bevege seg videre? Hvor går disse skillelinjene mellom fysikk og psyke, som en usynlig mur omkring hjerte og hjerne? Etter hvert har jeg selv greid å rive dem ned.
Når jeg nå vandrer rundt i pysjen hjemme hos meg selv, forstår jeg lett hvorfor jeg føler meg litt ekstra deppa hvis jeg har hatt muskelsmerter i tre uker, eller hvorfor jeg får vanskelig mage hvis psyken ikke spiller på lag. Men det er fremdeles ikke like lett å gjøre disse koblingene utenfor eget hus. Mon tro hvorfor?
Jeg har spurt meg selv mange ganger: kanskje kunne mange av mine helseproblem i ettertid vært unngått eller redusert dersom noen hadde stilt det enkle spørsmålet den gangen, eller i ettertid for den del – Er du redd, Marte? Skal vi snakke om akkurat det? Trenger du hjelp? For seriøst, kjære legestand, det må da være ganske vanlig å være redd før en hjerneoperasjon?
Spesielt om man lever i uvisse i flere måneder i forkant? Blir jeg krøpling eller friskus, levende eller lik? Man skal da ikke være eksepsjonelt filosofisk anlagt for å komme i slike negative tankebaner?
LES OGSÅ: En Gud skapt i hanevolds bilde
Kanskje er delingen mellom kropp og sjel redusert i dag, og heldigvis har jeg selv en ung, dyktig fastlege som skjønner dette.
Jeg kan likevel skrive under på at det er mange leger som ikke er der. Kanskje skal dere eksperter rett og slett starte med litt speed dating? Arrangere konferanser om felles pasienter under headinger som «Det helhetlige mennesket»?
Det er i alle fall det jeg trenger å bli vurdert som. Et menneske av kjøtt og blod, tanker og følelser. Hvis ikke kan det være det samme. Da gir jeg snart opp hele helsevesenet, og finner meg en eller annen alternativ-guru jeg egentlig ikke tror på, men desperat trenger trøst fra.
Det er vel ikke det dere vil?