Hvis Reinertsen får nye aksjonærer, kan enda et industrilokomotiv bli uten lokalt, familiebasert eierskap.

I SPILL: Torkild (til venstre) og Thomas Reinertsen leder Reinertsen AS. Gjeldsforhandlingene i selskapet startet før jul. En avklaring på selskapets økonomiske problemer kan føre til at selskapet får nye eiere. I dag eies en av Midt-Norges største industribedrifter av familien Reinertsen. Foto: Espen Bakken

Det er dramatiske dager for en av Trondheims største private arbeidsgivere, industrilokomotivet Reinertsen AS. Selskapet er underleverandør til petroleumsnæringen. Oljenedturen har ført til at egenkapitalen er tapt. Bedriften hadde i 2015 et underskudd på en halv milliard kroner. Flere hundre arbeidsplasser er borte. Selskapet har nå i underkant av 700 ansatte.

Reinertsen krympet også før nedturen startet i de oljebaserte næringene. Etter flere problemer ble den landbaserte entreprenørvirksomheten solgt i 2015. Det som er igjen av Reinertsen AS, er nå i offentlige gjeldsforhandlinger. Det kan ende med at selskapet får nye eiere. Hvis det ikke blir enighet om salg, kan selskapet bli slått konkurs. En avklaring kan komme når som helst.

Generelt sett trenger ikke nytt eierskap være negativt. Det finnes mange eksempler på tradisjonsrike virksomheter som har vokst og trivdes veldig godt med nye eiere. Det er likevel grunn til å rope et lite varsko hvis Reinertsen mister det familiebaserte eierskapet. Det er ikke mange familieeide, større industribedrifter igjen. Hvis vi ser bort fra havbruksnæringen, er det meste av industrivirksomhet av et visst omfang i Midt-Norge i dag eid av industriselskaper med lite innslag av lokalt eierskap.

Sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 refererte i en kronikk i Dagens Næringsliv i februar til en undersøkelse om eierskap som er utført ved eliteuniversitet Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston, USA. Rapporten fra MIT viser at eierforhold for bedrifter har endret seg siden 1980-tallet. Tendensen har vært at selskaper er blitt overtatt av institusjonelle investorer og fond.

Erfaringene, ifølge Holvik, er at når avstanden mellom bedriften og eierne øker, tar bedriften mindre hensyn til lokalsamfunnet. Bedrifter uten lokalt eierskap har større tilbøyelighet til å flytte produksjon og funksjoner. Produksjonslinjer splittes opp, det blir mindre til bedriftsintern forskning, og lysten på kortsiktig aksjegevinst øker.

Slik trenger det ikke gå med Reinertsen. Det er ikke engang sikkert at bedriften får nye eiere. Men som rapporten fra MIT viser, er strukturendringer i næringslivet ikke bare en trussel mot arbeidsplasser og virksomhet her og nå. Det nye eierskapet som vokser frem, er en annen og mer langsiktig trussel mot virksomheter, arbeidsplasser, aktivitet og lokal beslutningskraft. I Norge ser vi de samme tendensene som i USA, at institusjonelle eiere – norske og utenlandske – er på fremmarsj, mens familieeide virksomheter er under press. Når en av Midt-Norges største bedrifter er i spill, er det derfor grunn til å følge med.

Reinertsen har sammen med Statoil et meget spennende forsøk som kan få stor betydning for klimautslipp og norsk oljeutvinning. Arbeidet som gjøres på Tjeldbergodden, går ut på å skille CO2 fra naturgass. Det som blir igjen, hydrogen, kan brukes som energikilde, mens klimagassen CO2 kan lagres i undersjøisk deponi. Hvis testen ved metanolfabrikken på Tjeldbergodden lykkes, og prosessen kan gjøres økonomisk lønnsom, kan denne nye teknologien få stor betydning for fremtiden for norsk petroleumsutvinning. Ifølge Torkild R. Reinertsen har gjeldsforhandlingene til nå ikke påvirket testen på Tjeldbergodden.

Hvis Reinertsen AS får nye eiere, kan det skape usikkerhet om fremtiden for hydrogen- og CO2-testen. Et eierskifte vil også skape usikkerhet om fremtiden for familieeide industrilokomotiv.

Advokat Joar Grimsbu leder gjeldsnemnda som jobber for å løse gjeldskrisen i Reinertsen AS. Bildet er tatt ved en tidligere anledning. Foto: Morten Antonsen