Besøket på Kunstmuseet er altfor dårlig. Det er et sunnhetstegn for kulturbyen Trondheim at vi diskuterer hvordan det kan bli bedre.
Adresseavisen presenterte mandag begredelige besøkstall for Trondheim kunstmuseum. I 2016 hadde kunstmuseet i Lillehammer, en by med 162 000 færre innbyggere, fire tusen flere besøkende enn det tilsvarende museet i Trondheim. Tallene er oppsiktsvekkende og roper på et krafttak. Museet må henvende seg til publikum på en helt annen måte enn før.
Trondheim kunstmuseum trakk knapt 21 000 publikummere i 2016. Også Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, en by med 100 000 færre innbyggere, hadde mer å skryte av med et besøk på 26 000. Stavanger og Bergen kan vise til mye høyere tall, men de er ikke sammenliknbare, siden bergenstallene gjelder flere museer og Stavanger også teller gjestene på kaféen.
LES KOMMENTAREN: Ingen enkel forklaring på publikumssvikten.
I Adresseavisens oppslag gikk kunstnerne Håkon Bleken, Håkon Gullvåg og Leiken Vik til angrep, mens direktørene Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag og Johan Börjesson på Trondheim kunstmuseum forsvarte seg. Sistnevnte mener det er uheldig at Bleken og Gullvåg tar debatten i Adresseavisen og at de i stedet burde henvendt seg direkte til ham.
Men når publikum svikter et museum som i årene 2001 til 2008 hadde over dobbelt så mange besøkende, er det en offentlig sak. Museet bør ønske en frisk debatt velkommen. Det fører til større interesse og kanskje også til flere publikummere, hvis museet kommer på offensiven med mer publikumsvennlige utstillinger.
Bleken, Gullvåg, kunstprofessor Øyvind Storm Bjerke, som var sjef i de samme lokalene på 80-tallet, og flere andre, mener den faste samlingen er altfor lite synlig. Årsaken til det dårlige besøket er nok mye mer sammensatt, men det er helt opplagt et godt råd å få flere av de mest kjente maleriene opp fra kjelleren. Harald Sohlbergs «Natt, Røros kirke», for eksempel.
LES OGSÅ: Går inn for nytt museum for kunst og design
Som andre store kulturinstitusjoner må også Trondheim kunstmuseum ta hensyn til hva folk vil ha. Og de må møte kritikken mer offensivt enn de hittil har vist. Samtidig har Suzette Paasche et poeng når hun mener Bleken kunne snakket om det positive som skjer «i stedet for alltid å være negativ».
Håkon Bleken viser til Bergen. Hadde det ikke regnet så fælt der, hadde han flyttet dit. Han ser det med et ertelystent glimt i øyet, men savner større begeistring i sin egen hjemby og mener at mens musikkmiljøet er strålende, er kunstscenen elendig.
Det er på tide at vi slutter å sammenlikne oss med Bergen. Byen har 90 000 flere innbyggere enn Trondheim, og den har helt andre kulturtradisjoner. Det velstående bergenske borgerskapet har i alle år satt sin ære i å gi penger til byens kulturinstitusjoner, og de har ikke konkurrert med Trondheim, men med Oslo.
Det atskillig mindre trondhjemske borgerskapet trives godt med å møtes i Olavshallen og på Trøndelag Teater, men de har ikke vært like rundhåndet. Byens rikeste trives dessuten bedre på Lerkendal enn i den nye kunsthallen.
Men om de etablerte kunstformene ikke har en like solid grunnmur i Trondheim som i Bergen, er kulturlivet samlet sett i god form. Telemarksforsking, som hvert år rangerer kulturtilbudet og kulturaktiviteten i norske kommuner etter en rekke ulike kriterier, kåret i fjor Trondheim til landets nest beste kulturkommune. Som vanlig de siste årene, havnet Røros på førsteplass. Trondheim har i flere år vært best av storbyene på denne rangeringen.
Nettopp fordi kulturtilbudet i Trondheim på de fleste områder er godt, er det grunn til å diskutere hvorfor Trondheim kunstmuseum ikke trekker flere publikummere. Ett av kjennetegnene på en levende kulturby, er at kulturdebatten har høy temperatur. Bare se til byen vi ikke skal sammenlikne oss med.