At kommersielle aktører har sin plass i samfunnet er åpenbart. Hvorfor de skal få ta profitt på skattepenger er imidlertid ikke like klart.
I Adressa skriver Torgeir Anda om hvordan privat profitt øker velferden. La meg begynne med å si at private aktører, innenfor dagens politiske situasjon, både er nødvendig og et gode. Spesialbehandling som den Anda nevner er helt essensiell. At vi ikke har særlig mange andre alternativer per i dag er imidlertid ikke et godt argument mot endring.
Jeg begynner på slutten, der Anda skriver: «Jeg tviler på om barna, foreldrene eller de ansatte bryr seg særlig om hvem som er eierne, eller om eierne tjener penger eller ikke. Kvaliteten på tilbudet er det viktigste.»
Dette er jo åpenbart, men Anda overser det store bildet. Det kan godt hende at en enkel privat bedrift gjør det veldig bra, og tjenestekvaliteten er høy, til tross for at de tar ut store mengder profitt. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det er gunstig for helheten i de offentlige tjenestene.
Les også Torgeir Andas kommentar: Privat profitt redder velferden
Den profitten som på den ene eller den andre måten ender opp i lommeboka til en kapitalist ender ikke opp i en annen tjenesteyter, og trolig ender det stort sett ikke opp i bedriften. Dermed svekkes tilbudet som en helhet.
Som et utgangspunkt har jeg særdeles vanskelig for å se hvorfor man skal tillate å ta ut profitt på velferdsytelser. Hvorfor skal noen tjene penger på andres ulykke, det være at de er gamle, syke, eller så unge at de trenger å bli passet på i barnehagen?
Så kan man godt innvende at private aktører er mer effektive enn offentlige, og at kvaliteten på tjenestene er like høy til tross for at de bruker mindre penger, og at de derfor burde få fortsette slik de gjør.
Problemet er imidlertid at dette forutsetter kostnadskutt et sted i systemet, og som Linn Herning dokumenterer godt i sin bok Velferdsprofitørene er resultatet at de ansatte presses til å ta færre sykedager, og får dårlige pensjonsvilkår.
Private aktører driver, som så mange kapitaleiere, rovdrift på sine ansatte. Dersom vi skal hjelpe folk som sliter, ved hjelp av offentlige tjenester er det vel strengt tatt lite vits i å skape nye problemer for andre mennesker i samme slengen.
Les også debattinnlegget: Ikke visste jeg at kommunen mente en spesialskole egnet seg best for «slike som meg»
Anda har et siste poeng, nemlig at kommersielle aktører utvikler nye og bedre måter å drive på med den profitten de tar ut. Dersom dette er tilfellet blir det vel strengt tatt feil å snakke om at noen «tar ut» profitt. Da gjør de jo nettopp det motsatte – de bruker overskuddet for å forbedre tjenestene, og dette er jo topp. Ingen klager her. Problemet er bare at det ikke skjer. Profitten ender stort sett opp andre steder enn hos den aktuelle tjenesteyter, som vi ser eksempel på i Westerdalssaken, der eierne tok stort utbytte i sine private eiendomsselskaper.
Når alt dette er sagt, problemet er ikke privatisering i seg selv. Det er ting som kan gå galt ved privatisering, men dette kan løses med en gammel kjennings hjelp – fagforeningen.
Dersom de ansatte i en bedrift er organiserte kan de kreve gode pensjonsvilkår og reell mulighet til å ta sykedager uten at de føler seg redde for å miste jobben. De kan påpeke feil ved tilbudet som gis, og kreve at årets overskudd skal gå til forbedringer.
Derfor er det så utrolig synd å se at organisasjonsgraden i mer eller mindre alle sektorer er dalende. Det vil trolig ikke bli bedre. Da vi i kollokviegruppen min på juridisk fakultet fikk et spørsmål hvor trepartssamarbeidet var relevant, måtte nesten samtlige først få en innføring i hva dette var.
Les også: Eldre skal være sjef i eget liv
Derfor må vi sette krav. Man kunne for eksempel utlyst et anbud på drift av et sykehjem der aktøren innen to år fra etableringen skal ha en organisasjonsgrad på over femti prosent e.l.
Dermed vil aktøren selv ha ansvar for at de ansatte organiserer seg, heller enn at de ansatte, som allerede er utslitte fra før, skal måtte initiere dette og risikere lumske blikk fra arbeidsgiver. Dette krever en endring i anbudslovverket, men det er ikke utenkelig.
I tillegg kan vi gjøre som Danmark har gjort med stor suksess. Forutsette at alle tjenesteytere av velferdsytelser må være selveide. Selveide selskaper vil som oftest være mindre, og ikke minst, de har ikke kompliserte selskapsstrukturer pengene kan sluses inn i.
Og ja, vi har sagt at kommunene skal føre tilsyn, men dette skjer ikke. Tilsyn er dyrt, og kommunene har store nok problemer med økonomien allerede – særlig de mindre kommunene.
Vi trenger private aktører, men å overse alle de store problemene med det, som Anda gjør, blir lite annet enn håpløst.
Hør våre kommentatorer og gjest Marianne Meløy snakke om kunstens kår i Trondheim, ny meningsmåling og påskekrim.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter