Jeg kan ikke svare på det. Hvorfor Jesus måtte dø? Det er det vi i kirka kaller et mysterium.
Det var i uka før påske. Jeg hadde fått besøk av en barnehage i kirka. Vi skulle ha påskevandring og gå oss gjennom de forskjellige dagene i påska. Vi begynte med palmesøndag. Ungene fikk utdelt hver sin palmegrein, mens de marsjerte nedover midtgangen og ropte av full hals:
Hosianna, Davids sønn! Vi lekte at vi var folkene som sto langs veien oppover mot Jerusalem, den gangen for over 2000 år siden, da Jesus kom ridende på et esel, og alle folkene trodde han kom for å befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Så langt gikk alt bra.
LES OGSÅ: Kroppen, krossen og livet
Så kom vi til den andre dagen i påska. Skjærtorsdag. Vi satte oss i en ring foran i kirka.
Jeg fortalte at Jesus holdt påskemåltid med vennene sine den kvelden. Vi lekte at vi var vennene til Jesus. Jeg tok et brød og sendte rundt. Alle tok en bit hver. «Dette er min kropp. Gjør dette til minne om meg», sa Jesus. Jeg tok ikke vinen. Litt tidlig å introdusere vin i barnehagen, så jeg hadde med meg saft. «Dette er mitt blod», sa Jesus. Vi sendte safta rundt, og alle tok en slurk hver. Så langt gikk alt bra.
Vet dere hvorfor skjærtorsdag heter skjærtorsdag, forresten? Nei, det er ikke fordi alt skar seg den kvelden. Selv om det i og for seg gjorde det også.
Det heter skjærtorsdag fordi Jesus vasket disiplenes føtter – før de begynte å spise. Men da burde det jo hett vasketorsdag? På gammelnorsk brukes ordet «skira» for å vaske. Det har opp igjennom årenes løp blitt til skjærtorsdag.
Så da var det bare å brette opp ermene, ta fram vaskevannsfatet, ta av sheroxer og ullsokker og strømpebukser og vaske ungenes føtter. Selv om det kilte litt, gikk alt bra. Vi måtte bare le litt. Det er det også lov til i kirka, nemlig.
Så kom vi til Langfredag. Den tredje dagen i påsken, da Jesus ble hengt på et kors. Vi satt rundt et bord som var kledd med en stor, svart duk.
LES OGSÅ: Kirken må spørre like mye som den svarer
På bordet sto et tent stearinlys i stake. Da jeg fortalte hvordan vennene til Jesus var lei seg og gråt over vennen sin, senket alvoret seg over forsamlingen. Alle ungene satt med store, triste øyne og fulgte med. Vi var midt inne i påskedramaet. Jeg blåste ut lyset, idet jeg sa: « Og så døde Jesus». Det ble helt stille.
Da var det en 5-åring som nærmest i protest rakte opp hånda og spurte: Men hvorfor måtte Jesus dø? Det kom fra det innerste av hans hjerte.
Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Alle ordene forsvant. Det ble helt umulig for meg å gi et godt svar.
Og sånn er det fremdeles. Jeg kan ikke svare på det. Hvorfor Jesus måtte dø. Det er det vi i kirka kaller et mysterium.
Vi kan prøve å forklare det, men ender som oftest opp i noen rare regnestykker som vi ikke forstår eller klarer å relatere til livet.
Ypperstepresten Kaifas prøver seg med en forklaring i Johannesevangeliet: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne» sier han. Hvorfor måtte Jesus dø? Jeg spurte noen av de førti 11-åringene som overnattet i Nidarosdomen siste helga før påske: «Mange likte ham ikke», var det en som svarte. «De likte ikke at han fikk så mange tilhengere og at han ble stor».
En annen mente det var fordi han måtte tilbake til Gud. Og sitte ved Guds side. En tredje sa at det var fordi Jesus måtte veie opp for alle syndene, sånn at folk ble tilgitt. En fjerde mente det var for å gi alle en ny start.
Det er mye vi ikke forstår. Vi forstår ikke fullt ut hvorfor Jesus måtte dø. Historisk og politisk gir det mening å forstå det som en konsekvens av det livet han levde.
LES OGSÅ: Maria budskapsdag
Han utfordret den religiøse makteliten og kom med et bilde av Gud som ødela systemene deres, tok fra dem kontrollen og ruinerte dem for all makt og alle privilegier.
Han viste dem en Gud som kommer nedenfra, som tar barn på fanget, som vasker disiplenes føtter og sier at de siste skal bli de første. Klart de måtte ta livet av han!
Men fra et eksistensielt perspektiv, er det ikke mulig å forstå hvorfor Jesus måtte dø. Det er faktisk derfor vi feirer påske hvert eneste år, og ikke bare som en engangshendelse. Jesus på korset peker på det grunnleggende livsvilkåret som vi alle lever under. Vi lever alle med smerte, med kors på en eller annen måte, og vi skal alle dø. Det er ikke bare Jesus som måtte «bære sitt kors».
Dette uttrykket har gått inn i språket vårt på en måte som gjenspeiler at det fra tid til annen er en realitet ved livet for alle. Det er mye vi ikke forstår: Hvorfor akkurat, jeg? Hvorfor måtte min mamma dø? Hvorfor kan ikke jeg få det til?
Vi forstår heller ikke hvorfor tusenvis av mennesker i verden dør hver dag på grunn av krig, naturkatastrofer, sult og mangel på rent vann.
Den latinamerikanske fri-gjøringsteologen Jon Sobrino, skriver i sin bok «Theology at the Crossroads» om korset og om betydningen av Jesu død. Hans påstand er at Jesus på korset viser oss Gud uten filter.
Han mener at korset er en solidaritetshandling fra Guds side ovenfor alle mennesker som bærer på kors og som lider under undertrykkende kulturelle, historiske og politiske strukturer.
Så hvis du vil finne Gud i dag, begynn med de fattige. Begynn med de marginaliserte. Gud har valgt side. Hun er hos dem. Det er et tankekors.