Framover kan det bli trangere. Da må politikerne tvinges til å prioritere hardere – og til å være ærligere.
Nylig kom et dokument alle landets politikere, økonomer og synsere legger stor vekt på, men som nok ikke er noen kioskvelter ellers: Perspektivmeldingen. «Perspektivmeldingen» uttales med stort alvor, vekt på første «i» og en antydning av «ø» mot slutten («Perspekk-tiiiv-meldingøhn») samtidig som det ene øyenbrynet heves litt, så du gir skråsikkert uttrykk av å ha lest hele trykksaken. Men det er så klart ingen som leser hele trykksaken).
LES OGSÅ: Solberg og Støre i skatteduell
I perspektivmeldingen gjøres framskrivninger av Norges utvikling i de neste tiårene. Ikke akkurat påskelektyre ved solveggen, med andre ord. Kort oppsummert er meldingens budskap dystert: Vi bruker for mye penger, vi blir flere eldre, og vi slipper ut altfor mye klimagasser.
Siden årtusenskiftet har kjøpekraften til de fleste av oss økt helt voldsomt. I snitt har nordmenn flest dobbelt så god råd i dag som for et par tiår siden. Likevel blir stadig flere hengende igjen i fattigdom.
Og når velstanden vokser, blir fattigdommen mer synlig, og tyngre å bære.
Denne voldsomme veksten har vært godt smurt av raus bruk av oljepenger.
I år bruker den norske staten mer enn 200 milliarder kroner fra et fond, for å dekke det faktiske underskuddet i statsbudsjettet.
Denne veksten i bruken av oljepenger kan ikke fortsette – for da tømmes fondet helt, i vår levetid.
Å bruke oljepenger for å betale utgifter vi ellers ikke ville hatt råd til, er uansett en veldig dårlig idé.
LES OGSÅ: Finansieringsgap på fem milliarder i 2030
Når vi kan pøse stadig mer penger inn i økonomien uten at de med mest å rutte med må bidra mer i skatt, skaper vi bobler (pengene har jo vist at de fort finner veien til boligmarkedet), vi skaper dårligere marginer for eksportindustriene (og det er ikke så lurt om vi skal kunne leve av disse industriene etter olja), og ikke minst: Vi lar være å prioritere. Når vekslende regjeringer for eksempel kan smøre skattekutt med oljepenger, skaper det en illusjon av at velferd ikke koster noe. Vi har mange uløste oppgaver i Norge. De koster penger.
Men ærlig talt: Når vi har lavere toppsatser på inntektsskatten enn f.eks. Belgia, Canada, Finland, Frankrike, Irland, Israel, Italia, Japan, Nederland, Portugal, Slovenia, Spania, Sverige, Tyskland, USA og Østerrike – er det da for lite oljepenger som er problemet?
Er det oljepenger som mangler i Norge, når titalls milliarder forsvinner i skatteunndragelse, kapitalflukt og skattehull til skatteparadiser?
LES OGSÅ: Flere må i arbeid , og flere må jobbe mer
Er det oljepenger som mangler, når vi tydeligvis har råd til å bygge nye terminaler på Gardermoen som ser ut som Dubai, men må utsette dobbeltsporet på Trønderbanen? Nei, vi mangler vilje til å omfordele fra rik til fattig, fra menn til kvinner, fra by til distrikt, og fra fossilt til grønt. Vi er på vei inn i ei tid med strammere budsjetter, og vi skal gjennom en voldsom klimaomstilling.
Det blir tøft, men én god ting kan følge med: Politikere som fra nå av blir nødt til å være ærlige om sine prioriteringer.
Om høyresiden vil kutte skatter, må de være ærlige om hvilken velferd som skal kuttes. Og venstresiden får si rett ut at flere må bidra etter evne, om vi skal ivareta velferden.
Slikt sett er det fløypartiene i Norge som er de ærligste.
Vår tids største økonomiske populister er de store partiene i sentrum (ingen nevnt, Erna og Jonas), som fortsatt skaper en illusjon av at økt velstand, økt velferd og lavere skattenivå enn før, lar seg kombinere.
For det gjør det ikke lenger. Noen må betale regninga. Noen må gi, så andre kan få mer. Dét er politikk.