Når vårsola endelig blinker i bakkene, gjør vi som Den Første Nordmannen. Vi vender ryggen til våren som flommer over oss og kryper etter snøen og isen. Vi drar til fjells.

I sin muntre perle av en bok om «Det Norske Folks Bedrøvelige Liv og Historie» beskrev Odd Børretzen den særnorske lengselen etter kulden, snøen, vinteren. Den utfoldes regelmessig ved påsketider. Flokken blir stadig større av gråbleke nordmenn som «sorterer sammen sine barn og sine kvinner og raver forvirret i vei, desperat og fortvilet, på jakt etter isen.»

Les også: Artisten med det skjeve blikket på samfunnet

Han som en gang tok valget om å forlate kontinentet som ble varmere og mer behagelig etter som iskanten trakk seg nordover «til det ytterste land. Til Norge», var rett og slett stammens tulling, skrev Børretzen. Og nå sitter vi her under iskanten og har faktisk overlevd i ti tusen år.

Etterkommerne til stammens tulling gir seg ikke. De tar på seg «fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock gin» og drar til steder der «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.»

Stadig flere av etterkommerne til den første nordmannen drar nå til sine egne tilholdssted i vinterlandskapet. Disse stedene kalles «hytter». Det var opprinnelig enkle bygg som helst skulle ligge langt fra folk og vei, og hvor elektriske kabler eller vannrør og kloakk ikke nådde frem. De første generasjonene av den første nordmanns barn tok tog, buss eller til og med drosje til hytta. For å bruke et forslitt begrep var de første etterkrigsårenes hytteliv ganske bærekraftig. Nordmannen satte knapt nok fotavtrykk etter seg i landets miljøregnskap i hyttelivets tidlige, nøysomme historie.

Les også: Størst på hytter

Nå putter nordmannen og hans kone sine barn, hunder og svigermødre, sine slalåmsko og alle sine ski, dunjakker og goretex-bukser inn i den kostbare SUV’en. De riktig lettlurte tullingene kjører med diesel på tanken, med stygge avgasser som bilen spyr ut i vårlufta på sin ferd mot fjellet. I endeløse bilkøer stresser, krangler, svetter, irriterer nordmannen med frue seg frem mot fjellet, meter for meter, mens NAF-helikopteret overvåker påskeutfarten og -hjemkomsten fra oven.

Når han endelig er fremme i det forjettede fjell, altså hyttefeltet, ligger hytta der som et Soria Moria slott og skinner med sine utelykter i smijern. Oppkjørselen er fri for snø takket være varmekablene. Inne er det godt og varmt, det besørger app’en som ringer hytta varm. Han flytter skiene fra skiboksen og inn i den romslige ski- og smøreboden, mens fru Nordmann kokkelerer ved siste nytt i gasskomfyrer. Hun har allerede skjenket seg et glass god rødvin fra lageret i det elektriske vinskapet. Golden Cock er SÅ sekstitalls!

Les også: Satser på familielivet

Ungene har inntatt sine plasser i sofaen med nettbrett, mobiler og pc-spill, mens far sjekker nyhetene på tv. Naturligvis har de både bredbånd og parabol i «hytta». De insisterer på å bruke det ordet om bygget med de to badene og de seks soverommene, den store terrassen med badestampen, selv om det er en bolig med minst samme komfort som i huset hjemme. Først har han lagt noen kubber på peisen, for kosens skyld. Borte i ei hylle blir nok både Ludo, Yatzy og Kinasjakk liggende urørt også denne påsken.

-Overdrivelser og harselas, sier du kanskje. Flertallet av de 460.000 hyttene i Norge er ingen palass á la Røkkes anlegg i Oppdal. Men faktum er at størrelsen på våre hytter øker, enten de ligger i fjellet, i skogen eller ved sjøen. Det gjør prisene også, selv om de dupper litt innimellom, avhengig av trender og konjunkturer.

I verdens rikeste og lykkeligste land setter etterkommerne til de forvirrede urinnvånerne seg i parallelle samfunn på fjellet eller ved sjøen når de skal slappe av. Hyttefeltene er etnisk helhvite. Hvem har vel sett en mørkhudet hytteeier i fjellheimen? Ikke jeg i alle fall, verken i mitt eget eller andres hyttefelt. For det må innrømmes: Jeg er selv en av dem, en av tullingene som elsker vinteren så høyt at jeg har skaffet meg en liten ekstrabolig i fjellet.

Les også: Drømmen vi bærer med oss til fjells

Jeg skulle gjerne sett hyttefolkets, altså vårt, miljøregnskap, men antar at det ikke går i pluss for miljøet. Når de fleste hytteeierne i tillegg har en bolig med alle bekvemmeligheter der hjemme, og kanskje også en hytte/fritidsbolig nummer to, kan vi begynne å snakke alvor om bærekraft og fotavtrykk.

Nordmannens påståtte naturglede er bra for oss selv. Men neppe for naturen.