Når nyhetsbildet blir for krevende og krisene for langvarige, er det lett å trekke seg inn i eget skall og heller se sitcoms på Netflix.
Jeg har hørt det mange ganger i det siste: - Nå orker jeg ikke mer Syria! Jeg orker ikke se nok en dokumentar om forholdene i søramerikanske fengsler, eller nyhetsinnslag om truede dyrearter, hval som sprenges av plast og barn som kveles av nervegass.
LES OGSÅ: Lite hold i russisk forklaring på gassangrepet
Jeg trenger noe lystig. Noe som får meg til å kjenne at livet er verdt å leve. Jeg kan ikke til enhver tid ta innover meg hele verdens elendighet.
Sitatet ovenfor kommer fra en av mine kjenninger, men hun er slett ikke den eneste som har uttalt seg i slike ordelag i det siste. Jeg må innrømme at jeg også har tenkt i de baner.
– Jeg kan ikke ligge våken hver natt og engste meg for om Trump eller Putin skal fyre av ei atombombe, eller om en tulling fra IS skal sprenge seg selv i lufta på en flyplass der jeg er. Av og til må man beskytte seg selv, skal man orke stå opp om mårra’n.
LES OGSÅ: Eksperter mener at ofrene kan ha vært utsatt for nervegass
Mennesket har visse begrensninger som det må ta hensyn til, skal det overleve. De slår gjerne inn som instinkter når vi blir presset. Vi trekker oss inn i skallet, stikker hodet i sanden, stapper fingrene i ørene og roper la-la-laaaa!
Jeg husker da min far snakket til meg om den kalde krigen. Om at han hadde venner den gang som i fullt alvor lot være å få barn fordi de ikke ville sette unger til en slik kald og kynisk verden.
Noe så trist. Da ville det kanskje vært bedre om de tillot seg å droppe NRK og heller lese tegneserier en periode. Under første og andre verdenskrig trøstet soldatene seg med sangerinner som holdt motet deres oppe og fikk tankene bort fra livet på slagmarka. Fullt forståelig, vil de fleste si. Men så levde de også midt i krigen. Ble selv rammet av den. Er vi det i dag?
Hvis vi ikke er det, har vi da samme rett til å søke oss bort fra det som skjer, bort fra andres lidelser? Hva skjer hvis vi vender ryggen til alle mørke, reelle fakta i 2017, og heller velger å forholde oss kun til alternative facts og entertainments som er behagelige for oss?
Kanskje vil vi ikke få med oss at våre myndigheter sender barn ut av Norge og bort fra sine foreldre, eller at Trump planlegger mur mot Mexico.
Kanskje vil vi til og med synes det er greit at dyrearter utryddes, at jorda forvandles til en stadig større ørken, og at statsledere vender nesene langt inn i nasjonalstaten og nedprioriterer verdensfreden. Kanskje høres det til og med ganske trygt ut med slike murer, det drev de jo med i vikingtiden også, og det funka vel bra? Tenker vi, inni skallet vårt.
Og hvis vi en sjelden gang streifer borti depressive nyheter på face, trykker vi bare «unfollow», og vips, borte! Det skjer ikke i vår nyhetsfeed.
For all del, jeg skjønner at vi trenger noe å glede oss over for å orke denne tilværelsen vi er blitt tildelt. Og jeg mener vi skal utfordre avisene på å skrive om andre ting enn katastrofer, og du skal selvfølgelig unne deg en pils og en feelgoodfilm på fredagskvelden.
Men hvis du velger deg kun en vakker virkelighet preget av konsensus og folk som mener og ser ut akkurat som deg, er jeg redd du mister en god del empati på veien.
Da jeg startet som ung journalist i Adresseavisen på 2000-tallet, hang det plakater av en ku i redaksjonen på Heimdal med følgende tekst: «Skal vi drite i Snåsa?». Det var ment som et humoristisk innlegg i en ellers seriøs interndebatt: hvor ofte og hvor tungt skulle Adresseavisen dekke nyheter fra utkant-Trøndelag?
Ville det være lurt å konsentrere seg om sentrale trondheimsstrøk? Jeg synes det er veldig synd om avisredaksjoner, myndigheter og folk flest begynner å glemme steder som Snåsa.
Men jeg synes det er enda verre, rett og slett et stort overgrep mot menneskeheten, om vi begynner å glemme i Syria. Det kan vi ikke være bekjent av.
Så se gjerne en episode av Modern Family og Idol når det måtte være! Men ork litt til. Og glem aldri i Syria!