Heter det Torvet eller Torget? Visste du at Gamle Bybro er helt feil? Stedsnavn er uslåelig som krangletema.
Det kan være duket for en ny navnestrid i Trondheim. Kanskje ikke like opphetet som i 1930 da Stortinget bestemte at Trondhjem skulle omdøpes til Nidaros. Det ble folkeopprør, bokstavelig talt halve byens befolkning tok til gatene for å protestere. Som kjent endte det med et kompromiss, og i dag lever vi fint med Trondheim, selv om mange av oss fortsatt sier Trondhjæm eller på fintrøndersk og østnorsk: Trondhjem.
Det kryr av foreninger og institusjoner som har sin historie tilbake til tiden før 1930 (og delvis etter), og som skriver Trondhjem.
Utløst av at vi i avisen nylig skrev om planene for Torget i Trondheim, kom det reaksjoner fra lesere som mente at torget i Trondheim skal skrives med v og ikke g. Plassen heter Torvet, blir det hevdet med stor styrke.
I Adresseavisen forholder vi oss til offisielle skrivemåter for stedsnavn. Her i landet er fastsetting av stedsnavn regulert av en egen lov, og det er Kartverket som drifter noe som heter «Sentralt stadnmnregister». Her finner vi offisielle skrivemåter. For eksempel er det mange som ikke er klar over at «Gamle bybro» ikke er et godkjent navn. Brua med «Lykkens portal» heter Bybrua.
Lokale navnestrider går ofte ut på at de som bor i området vil beholde det de oppfatter som den gamle skriveformen, mens Språkrådet, navneforskerne og Kartverket påpeker at den norske skrivemåte er mer opprinnelig.
Det er lett å glemme at mange stedsnavn og etternavn fikk dansk rettskrivning av dem som for mange år siden laget skriftlige dokumenter og kart. Prester, sorenskrivere og offiserer måtte tyde muntlige opplysninger og skrev slik det var naturlig for dem, ofte med tilfeldig valg av skrivemåte. Vik ble til Wiig, Hov ble til Hoff, Skog ble til Schou, Bakk ble til Bach, Kvam ble til Qvam. Dette skjedde med tusenvis av navn. Mange er etternavn som er i bruk i dag, og skrivemåten er blitt en del av identiteten til personene som har dette navnet. Det er ikke omstridt.
Men å endre stedsnavn betyr trøbbel, selv om skrivemåten for mange av dem basert på rene misforståelser. I Hedmark krangler man om det er riktig å beholde stedsnavnet Weensvangen eller å bruke den norske formen Vensvangen. Et eksempel fra Vestlandet: Stemberdalen ble av karttegneren på 1700-tallet oppfattet som Steinbergdalen og heter fortsatt det, selv om betydningen opprinnelig var en helt annen.
I de siste årene har det skjedd en fornorsking av mange navn. Det har som regel gått lettere når den nye skriveformen er i tråd med den lokale uttalen. Mange har sikkert reist med ferja mellom Kvanne og Røkkum på Nordmøre. Det kan du ikke gjøre lenger. Sambandet heter nå Kvanne–Rykkjem.
LES OGSÅ: Lensvik eller Lensvika?
Rissa kan også være et eksempel. Langt inn på 1900-tallet ble navnet skrevet Rissen, mens lokalbefolkningen hele tiden har sagt Ressa. Hvis man skulle gått etter kriteriene som blir brukt, burde Rissa ha fått et nytt navn, men trolig er det enklere å innføre korrekte skrivemåter på små steder og nye veier enn på en hel kommune. Kanskje kan Rissa bli omdøpt til Ressa når navnet på den nye, sammenslåtte kommunen blir Indre Fosen?
I Melhus ble Løberg rettet til Leberg og i Skaun ble Huseby droppet til fordel for Husby. I Trondheim var det lenge strid om bydelen Sjetnmarka som før het Sjetnemarka. Ufred ble det også om Stokkhaugen versus Stokkanhaugen. Ekspertene ville ha det første. Lista over navnestrider kan gjøres uendelig lang. I Forradalen vant lokalbefolkningen over ekspertene som ville ha Foradalen.
Navn på gårder er ekstra omstridt. Et gårdsnavn er i gråsonen mellom offentlig og privat. Da Kartverket og navneekspertene ville gjøre om gårdsnavn med dansk skrivemåte, ble det bruduljer. Noe som endte med at loven ble endret i 2015, i alle fall litt. Man skiller mellom gårdsnavn og bruksnavn. Et gårdsnavn er en offentlig sak og benyttes ofte som adresse av flere husstander, mens et bruksnavn gjelder det enkelte gårdsbruket. Nå har eieren av bruket, innen visse rammer, mulighet til å bestemme bruksnavnet.
Når nye veier og bruer skal få navn, kan mye rart skje, og mye god krangel oppstå. Av og til lager man navnekonkurranser, noe som skjedde med den nye brua som skal bygges ved Sluppen. En nettbasert avstemming resulterte i bastardnavnet «Trønderbrura», og dette ble vedtatt. Da Adresseavisen like etterpå laget en avstemming om hva folk syntes om dette navnet, svarte bare 19 prosent at de likte det! Enden på visa ble at et helt annet navn ble vedtatt: Nydalsbrua.
Enda mer styr har det vært med brua fra Solsiden til Brattøra. Den heter Verftsbrua (seks konsonanter på rad!), men kalles Blomsterbrua. Det er ikke lett!
I de siste tiårene har det blitt mer og mer vanlig at samiske stedsnavn får komme frem i lyset, også på offisielle kart. Eksemplene på misforståtte fornorskninger fra tidligere tider er mange. Når samiske navn blir benyttet på naturformasjoner, vekker det lite strid. Verre er det når tettbebyggelser og byer får to navn, ett samisk og ett norsk. Da er striden i gang.
Men tilbake til Trondheim, hva er egentlig riktig, Torvet eller Torget? Kartverket har nå landet på et typisk kompromiss. Dette er en uttalelse fra Berit Sandnes, stedsnavnrådgiver i Kartverket Midt-Norge:Torget har vært den eneste godkjente formen av navnet fram til nå, men det har vært diskutert i flere omganger om ikke formen Torvet også burde vært registrert. (…) Det er nok ikke feil å oppfatte Torvet som et stedsnavn, og da skal man også legge vekt på uttalen. For øvrig brukes formen Torvet på Trondheimskartet. Kartverket har derfor valgt å registrere Torvet som en godkjent form, men Torget er fortsatt prioritert, og vil være den formen som normalt vises på kart.
Dermed har begge parter litt rett, men det å ha to godkjente skriveformer på samme stedsnavn, er både uvanlig og problematisk. Når folk snakker, brukes både v og g, og mange ord har flere godkjente skrivemåter, men et stedsnavn bør være entydig. Vi har organer som skal avgjøre slikt, og det er ikke naturlig å tviholde på alle gamle former. Torget bør være en grei løsning. Ingen er lenger oppbragt over at Strinden ble omdøpt til Strinda.
Kompromisset fører kanskje likevel til at en ny navnestrid i Trondheim kan avlyses. I alle fall så lenge vi ikke ser snurten av en geriljagruppe som vil tilbake til Trondhjem.