Ikea er alt vi er. Dessverre er det til å bli gal av.

Ingvar Kamprad var bare ten-åring da han etablerte altmulig-butikken Ikea på den svenske landsbygda midt under krigen – omtrent på samme tid som han flørtet med nazismen. Det siste har han angret på, men neppe det første. I år har butikken hans solgt møbler i 70 år. Og Kamprad er et av de aller rikeste menneskene på jorda.

Tidligere denne uka tilbrakte jeg altfor mange timer innenfor dørene på Ikea Slependen utenfor Oslo. Mens jeg gjorde gjentatte forsøk på å vurdere hvilken skohylle som faktisk ville passe aller best i gangen hjemme, kjente jeg på et humør i ulage.

Det har skjedd før også: Ikea har en egen evne til å sette i gang en følelsesmessig berg- og dalbane i meg. Tidligere har jeg prøvd å spise meg glad på softis, dog med varierende hell. Nå valgte jeg heller å ta tak.

Mer å lese av Jonas Skybakmoen: Maset om mediene

For hva er det egentlig med Ikea? Etter noen minutters schizofren grubling – underveis følte jeg behovet for å knuse ei stålampe, men også å kjøpe ny baderomsinnredning – kom jeg fram til et slags svar.

Ikea er først og fremst et Norden i miniatyr. Butikken er en påminnelse om alt vi er, alt vi vil være, men også det vi ikke vil vedkjenne oss. Og før du tror jeg er blitt gal (bare delvis sant), la meg forklare med en rundtur:

Det første du møter, er kafeen. Du kjøper en raus, men rimelig porsjon kjøttboller – det er en bra handel. Smaken er ikke himmelsk, men du blir mett. Etterpå rydder du bordet etter deg, bærer brettet bort til en tralle og skyver det nennsomt inn. Og i alt dette, er det arven fra bønder og fiskere som gjaller i deg, tenker jeg. Det er nøysomhet, men også en slags luthersk plikt. I 2017 trenger du sikkert ingen av delene, men det sitter i DNA-et.

Opptatt av debatt? Les også: Kjære arbeidsgiver, vet du hvordan det er å søke på jobb etter jobb etter jobb?

På vei gjennom det labyrintiske varehuset blir du effektivt hjulpet av piler på bakken. Det er bare å holde seg på den smale sti, så vil alt gå fint. Roter du deg bort, er det bare å følge strømmen. Alle skal med – og alle skal samme vei. Hallo, er ikke dette selve sosialdemokratiet? Det virker! Men kanskje gir det deg også en følelse av å bli skviset gjennom ei kvern.

Den norske kunstneren Pushwager har tegnet bilder av identiske menn i identiske hatter som alle kjører identiske biler i den samme, endeløse køen. Han fikk nok inspirasjonen fra en Ikea-butikk. Kø-gåing i labyrintisk system setter deg i hvert fall i konstant fare for å bli akutt sinnssyk, tenker jeg.

Men akkurat da du tror at sinnssykdommen vil inntreffe, får du øye på en fin og tidsriktig lenestol. Den er tegnet av designere med øye for estetikk og funksjonalitet. Faktisk er det et haute couture-eksemplar av en stol, inspirert av det dyreste av det dyre, men gjort tilgjengelig for deg, som bare rutter med en vanlig nordisk årslønn.

Mer debatt: Klæbu kommune fikk et nakkeskudd

Enda lavere årslønn har nok de som produserer stolen i Vietnam, men du føler deg med ett som et menneske igjen – et individ med preferanser og fininnstilte behov, som møbel-varehuset Ikea er her for å tilfredsstille. Klart du skal ha tidsriktig lenestol!

Og idet du tenker at nettopp dette møbelet skal ruve midt i stua som et skinntrukket symbol på din egen selvrealisering og alt det fantastiske du ønsker å bli assosiert med, oppdager du at alle andre skal ha den samme stolen. Randi fra Løren skal i hvert fall ha den. Hun har allerede tatt bilde av produktnummeret og flyter nå med pilene inn i møbelhorisonten.

Les også denne kommentaren om Donald Trump: Det ligner jaggu et mønster. Og kanskje et monster.

Da tar skammen deg – og den er dobbel: Du skjemmes over å handle så billig, som alle andre – og du skjemmes over snobben i deg selv. Det hjelper ikke at de selger pølser til fem kroner ved utgangen. Du er en idiot om du kjøper, men kanskje en enda større idiot om du lar være, tenker jeg.

Revet mellom pietisme og fråtsing, klaustrofobisk massehandel og ønsket om å gjøre et kupp, kombinert med en snikende følelse av å bli lurt (men med en avtale om å dra tilbake om noen dager), ender du til slutt opp som et vandrende vrak.

Jeg endte opp som et slakt på sofaen hjemme. Til tross for å bo i Norden, følte jeg meg lutfattig – på alt. Men Ingvar Kamprad? Fortsatt et av de aller rikeste menneskene på jorda.

Hør våre kommentatorer snakke om Ap-krisen, tigging og media som nyttige idioter.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter