Av og til er det nødvendig å minne om det elementære: Eldre mennesker er ikke bare utgifter.
De bidrar også til fellesskapet, med gratis arbeidskraft verdt 25 milliarder i fjor, leser jeg i en avis!
Kombinert med begrepet solid økonomi er vitalitet et av de nye kodeordene blant «godt voksne» som vi liker å kalle oss. Overrasket? Ikke om du ser deg om i skiløypene i Bymarka eller i utforbakkene rundt omkring i Trøndelag. - Unna vei, her kommer jeg – som vi ungene ropte før vi svevde halvannen meter ned egentråkket unnarenn.
Men den gang satt pensjonistene på benken og bare slappet av. Det hadde de også fortjent etter mange år med tungt manuelt arbeid. Gjengs ferie var to uker på hytta ved Selbusjøen eller en dagstur med tog til Østersund, helt uten spor av duvende cruise i Middelhavet eller slalom i Mellom-Europa.
Forhenværende, utgått (som sko), avskjediget, avsatt, sparket (i verste fall), henlagt og nedlagt. Begrepene – både de offisielle og de mindre offisielle – er mange… Vitalitet, aktivitet, for ikke å snakke om ungdommelighet, peker den motsatte vei. Det er derfor så mange i dag sliter seg iherdig gjennom både trimløypa eller sminkeskrinet.
Les også: Nå «sparer» kommunen enda mer penger på eldreomsorg i Trondheim
Bedrifter inviterer ytterst vennlig til pensjonistlunsj eller på busstur, inkludert middag. Men noen uteblir alltid. Det kan være mange gode forklaringer på det, også en slags aldersnevrose. Mange føler seg faktisk kvikkere nå enn da de jobbet. Da kan et cruise være tingen, selv med en besetning som bare snakker russisk eller gresk.
Men noe er blitt bedre – betydelig bedre. Og da snakker jeg ikke minst om ordet selvangivelse – selv om mange av oss begynner å kaldsvette på ren refleks bare det nevnes. Om jeg husker de siste timene før leveringsfristen gikk ut, enda min rapport til ligningsvesenet var langt fra den mest kompliserte? Hvem i vår generasjon gjør ikke det? De istykkertygde kopiblyantene og kaffeflekkene ut over papirene vitnet om noe som nærmet seg sjelenød!
Men først og fremst husker jeg de legendariske tegningene til Pedro (VG) og Hammarlund (Dagbladet) – penslet ut over nesten hele førstesiden – av fyldige, velsituerte menn med bustete hår og en mørk pjolter i èn hånd, den andre i dyp fortvilelse stukket inn i haugen av papirer! Hvor lå nå akkurat den kvitteringen? Medynk følte vi ikke med dem. De så ut som de hadde råd til å betale. Men det var glitrende situasjonsbeskrivelse.
Og så skjer underet! Nå får de fleste av oss en ferdig utfylt selvangivelse. Det er bare å signere. Er det noen sak? Gjenstår bare å betale noen kroner – om jeg nå skulle nevne det!
Opptatt av debatt? Les også: Ikke tre trønder-stereotypien din nedover Trondheim som en gammel skinnvest, Koteng
Ikke alle ønsker oss alt vel. Det kan i hvertfall mistolkes når en sjeføkonom til VG sier at det er en utfordring at nordmenn lever stadig lenger. Kanskje burde jeg beklage på vegne av oss «godt voksne». Det bare ble nå sånn…
Men hva skal vi gjøre med all denne fritiden?- Hvor skal vi reise, for å sitere Viggo Valle i Påskelabyrinten. Tre uker i solbadolje på en strand i det såkalte Syden passer noen, andre pigger seg i bokstavelig forstand oppetter en steil fjellvegg og finner stor glede i det.
Favorittene varierer – selvsagt. Selv husker jeg best Paris da verdensbyen var mindre hektisk og kommersiell enn nå, eller det verdensarv-listede Taj Mahal, de andalusiske sletter som i Kjell Aukrust og Kjell Syversens i sin radioserie gjorde nærmest til et felleseie for det norske folk, dessuten La Rambla, Barcelonas «varemerke», så å si. Pluss selvsagt – noen enestående søndagsturer i Malvikmarka….
Mer debatt: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?
Hva som har gjort mest inntrykk? Uten tvil et minnesmerke som jeg nærmest snublet over under noen dagers besøk i en fransk småby tett inntil Spania, like sør for Perpignan. Bak den lille, kritthvite stranden reiste det seg en bratt skrent. Der gikk grensen til Spania.
Jeg gikk og ruslet sorgløst i solen slik man gjør ved Middelhavet. Plutselig sto jeg foran et gammelt, lett mosegrodd minnesmerke med en masse navn - også noen norske som f. eks. Olsen og Gundersen? Hva i all verden! Så gikk det et lys opp for meg: Dette var de som hadde meldt seg frivillig på sosialistisk side under den spanske borgerkrigen. Fra hele verden strømmet de til i titusenvis, men de fleste ble ubarmhjertig meiet ned av Francos soldater.
Snart fulgte verdenskrigen med en enda sterkere diktator ved roret, og de frivillige fra Spania ble fort glemt, meget fort. I en historieløs tid som vår er det godt å bli minnet om sånt.
Å reise kan gi mange slags opplevelser.
Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter