Det var en tid hvor man holdt noe for seg selv. Alt skulle ikke deles (bokstavelig talt). Det var ikke nødvendigvis bare bra. Det er mye som burde sett dagens lys. Men nå?
Verden går sannelig framover. Eller bakover. Alt ettersom. Vi får vite det meste om de fleste, også det vi egentlig ikke vil vite. Tidligere fikk man gjerne siste oppdateringer på nærbutikken, men i dag? Sosiale medier har flyttet grensene, det er en verden der ute av rosabloggere, fitnessbloggere og mammabloggere som gjerne vil gi deg siste oppdateringer fra eget liv og underliv, fettprosent og glykogenlagre, samt mer eller mindre diagnostiserte psykiske lidelser.
Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken
Skjønt, hva skal man med leger og psykologer i en verden hvor man enkelt kan diagnostisere seg selv? Det er jo bare å google symptomene. De tradisjonelle mediene har på mange måter sakket akterut. Vi lever i en tid hvor Sophie Elise Isachsen har en større påvirkningskraft i samfunnsdebatten enn Dagbladets Marie Simonsen (hvem er det og hvem bryr seg, liksom). Slik var det ikke for noen år siden.
Les også: Jenter og gutter på 13 år skal ikke ha behov for å kjøpe rynkekrem eller slankepiller
Resultatet av dette er selvsagt at de store avisene knytter til seg bloggere og lager en journalistikk som tidvis kommer farlig nær innpå det i hvert fall jeg føler at jeg ikke har behov for å vite noe om. Avisene lever ikke bare av å selge abonnementer, de er også avhengige av annonser. Og annonsørene plasserer pengene der det er flest lesere, med mindre de er drevet av ren idealisme, og det er de jo sjelden. Her har de tradisjonelle mediehusene de siste årene fått tøff konkurranse fra bloggere, samt utenlandske medier.
Men hva leser folk? Ja, nettopp, det er ofte de sterke, nære og ikke minst personlige historiene som selger. Samt sex og sånn, i hvert fall hvis man skal vurdere ut fra VG og Dagbladets forskjellige oppslag. Prøv å skrive en seig utenrikspolitisk vinklet kronikk, og se hvor mange leserklikk den får.
Les også kronikken: Når det sunne blir usunt
Vi lever i en tid hvor man skal stå fram. Her holdes ikke noe tilbake. Påfallende ofte er det mennesker som en gang var kjente for noe, og som i beste fall kan sies å ha hatt en dalende karriere, som forteller sine historier. Med sine skilsmisser. Med sin angst. Med sine økonomiske problemer. Med sine rusproblemer. Og man kan jo fra tid til annen spørre seg om det er mediedekning eller profesjonell hjelp de egentlig har behov for. Det er vel heller ikke mange eksempler på at slike betroelser har revitalisert verken et skakkjørt menneske eller en gruslagt karriere.
Vi har den siste tida også sett en markant økning i svært personlige debattinnlegg i de fleste aviser, ikke bare i tabloidpressen, men også hos de mer seriøse. Og for all del, mange av disse debattinnleggene kan være nyanserte, skape en viktig debatt og være til hjelp for andre i samme livssituasjon. Men det er altså tidvis ganske sterke historier vi får servert. Omsorgssvikt. Selvmord i nære relasjoner. Barnevern. Rus. Psykiatri.
Les også: Siste nytt fra rumpefronten
Det hender at jeg tenker at dette, ja dette, blir det for privat? Er livets nedturer fra kjendiser og helt alminnelige privatpersoner noe som bør deles med gud og hvermann? Hva er omkostningene ved å stå fram? Det kan også være andre parter som både direkte og ikke minst indirekte berøres ved slike debattinnlegg. Venner. Familie. Saksbehandlere. Innenfor litteraturen har vi hatt viktige debatter om de etiske grensene i slike tilfeller de siste åra, blant annet rundt forfatterskapene til Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen. Men hvor ofte har du sett slike debatter i forhold til medienes rolle og håndtering av sterke historier – hva de setter på trykk og hvem de lar stå fram i full offentlighet?
I lys av den tragiske Tønne-saken var det diskusjoner rundt medietrykk og vinklingen på saken, men har vi hatt denne diskusjonen med tanke på å la folk stå fram med sine egne vonde og opprivende historier?
Jeg ser meg i speilet: Er jeg verdt å elske?
Er redaktørene sitt ansvar bevisst? Eller lukker de øynene og overlater til markedsavdelingen å telle antall leserklikk og deling på sosiale medier mens aksjonærene ler hele veien til banken?
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter