Én ting er sikkert. Det er tungt å være glad i fotball.
Mai er en utfordrende tid for folk som er glade i engelsk fotball. Særlig for de med et favorittlag. At liverpoolsupporteren jeg deler livet med har det tungt nå, er det ingen tvil om.
Det er serieinnspurt. Selv om håpet om toppfireplassering fortsatt lever, og kanskje nettopp derfor, tærer også årets sesong på psyken.
Vi møttes i mai det året Liverpool vant Champions League. I pausen, da de lå under 0-3, sverget han på at han skulle gå med liverpooldrakt innerst mot hjertet de neste 14 dagene hvis de vant.Jeg syntes det var sjarmerende. I etterpåklokskapens lys har det lært meg en hel del om nyforelskelsens uransakelige veier. Han holdt ord. Det skal han virkelig ha.
Les også: Som vekter i tolv år har jeg fått et ubehagelig innsyn i hva unge spiser i langfriminuttet
Nå er jeg fotballsupporterfrue på tolvte sesongen. Omsider har jeg lært meg å kjenne igjen tegnene på at en fotballdepresjon kan være i anmarsj.
Det første symptomet er at han blir likegyldig til hva han har på seg. I helt vanlige klær inntar han sofaen.
Denne sesongen har vært såpass krevende at vi ikke har ett eneste tilfelle av heldekkende liverpoolrødt fra topp til tå å vise til.
Ingen Carragher-skjorte heist i vinduet for å markere kampdag. Ingen lange utredninger om hvilken av de ørten «ulike» draktene som passer til dagens kamp.
Les også kommentar av Anna Lian: So, ro lille mann
Han har også begynt å late som at det egentlig ikke er kamp. Begivenhetene blir ikke lenger proklamert flere dager i forveien. Nå kan vi sitte i ro og mak å se på noe på TVen.
Nærmest umerkelig, og nesten som på slump, glir vi over i en fotballbane. Denne våren har det faktisk hendt at andre sosiale hendelser har fått forrang.
Når SMS-oppdateringer fra kamputviklingen tilfredsstiller informasjonsbehovet ringer varselklokkene.
Det er imidlertid det stille hatet som gjør meg sikker i min sak. Hos oss viser det seg ved at det utover våren har blitt stadig vanskeligere å vite hvilket lag som har scoret.
Les også: Ah, jeg kjenner at jeg blir så frustrert over at det ligger BMI-kalkulatorer ute på nett
For lengst er jubelbrølene og seiersdansen borte. Uavhengig av hvem som har puttet ballen i mål kommer det sukk og stønn fra sofaen.
Trente ører vil kanskje kunne høre forskjellen på et forbannet stønn og et lettelsens sukk. Der har jeg fortsatt noen sesonger å gå på.
Men jeg vet at nå er scenen min. Som ekte fotballsupporterfrue, og av pur kjærlighet til den rammede, trer jeg inn i rollen som terapeut.
Når spillere med høyst diskutabel rett til å ikle seg den elskede drakten benyttes i kampsituasjon står jeg klar. For kvalmen som oppstår håndteres best med åpen og trygg kommunikasjon.
Vårens begredelige skadesituasjon har slått seg på magen og sliter på i lengden. Desto viktigere blir det for meg å oppfordre til å sette ord på følelsene.
Særlig rundt Lukas Leiva, en brasilianer som visstnok ikke virker, har dette vært effektivt i årevis.
Debatt: Pass på at ikke Campus-prosessen løper løpsk
For situasjoner med ren uflaks, som Liverpool får sin ufortjente store andel av, er det galgenhumor som gjelder. Det være seg stangskudd på overtid eller når en fotball finner veien til feil mål via en badeball.
Humor hjelper i arbeidet med å distansere seg fra det som ellers ikke lar seg logisk forklare og analysere.
Når siste spark på ballen for sesongen er tatt og tabellens, ofte sørgelige, faktum skal prosesseres, har jeg mine triks. Jeg oppfordrer til øl-drikking med likesinnede.
I mørke studenter setter jeg på opptak av gode fotballminner. En periode med aktiv skjerming fra sosialt samvær med avvikere med andre lagsympatier gir også framskritt.
Dessuten vet jeg at uansett alvorlighetsgrad er fotballdepresjoner begrenset i tid. Erfaring tilsier at sesongoppkjøring med påfølgende treningskamper, oppkjøpsrykter og ligastart i august er sikker medisin.
Annen hvert år kommer det også et internasjonalt mesterskap av typen E/VM, og depresjonen er kurert allerede innen utgangen av juni.
Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken
I skrivende stund lever håpet om toppfireplassering for Liverpool. Skjer det, kan fotballdepresjonen avblåses hos oss for i år.
Jeg krysser alle fingre jeg har. For det enkleste er tross alt at det fordømte laget vinner fotballkamper.
goril.forbord@tronderenergi.no