Tarjei Ellingsen Røsvoll, student Det juridiske fakultet

De som taler ofrenes sak forstår ikke jussen, og de som taler jussens sak forstår ikke ofrene. Noen må oppklare for begge.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Rune Bård Hansen skrev i 2013 en svært god og interessant juridisk artikkel vedrørende straffenivå for voldtekt. Denne ble ikke særlig mye lest. I senere tid har han ved jevne mellomrom blitt valgt ut som talsperson for de som mener minimumsstraffen på tre år, og normalstraffen på fire, er for streng - men da i mer tabloide ordelag, som hos NRK forleden uke. Hans hovedpoeng er at såkalte «sovevoldtekter» må kunne ha et mer nyansert straffenivå enn i dag. Her gjør han det største feilsteget, nemlig å kategorisere «sovevoldtekt» som noe annet enn vanlig voldtekt. Han er tydelig på at det er voldtekt, men det er åpenbart at han under mandagens Dagsnytt 18-sendig ville sluppet unna mye kritikk om han bare sa at straffenivået for voldtekt må kunne nyanseres fra domstolenes side.

For Åshild Pettersen, kvinnepolitisk leder i SV, sparte ikke på kruttet når hun sa at Hansen muligens ikke var «skikket» som lagdommer. En uttalelse som bør sitte langt inne. Problemet er at Hansen allerede har spilt opp den ene ballen hun kan slå tilbake: Alt hun trenger å gjøre er å si at det ikke nødvendigvis er «bedre» å bli voldtatt av noen nær deg, på en fest, enn fordi noen hopper ut av busken. Dette er et fullstendig legitimt poeng, som jeg skal komme tilbake til.

Debatten ender da, som så ofte, opp med å ikke egentlig bidra med noe. Den ene siden sier «voldtekt er voldtekt», mens den andre siden sier «voldtekt er voldtekt, men sovevoldtekt er ikke det samme som overfallsvoldtekt». Begge har rett, men ingen av disse gir et nøyaktig bilde av saken. Sovevoldtekt kan være vel så ille som overfallsvoldtekt. Det kommer helt an på sakskomplekset, og det bør kunne nyanseres av domstolene deretter. Det ligger likevel noe der, minstestraff har gode og dårlige grunner for seg.

Først: Vi har ingen dokumentasjon på at det økte straffenivået siden begynnelsen av 2000-tallet har redusert antall voldtekter, redusert belastning på ofrene, redusert antall anmeldelser etc. Det eneste vi har dokumentasjon på er at enkelte sitter lenger i fengsel. At noen sitter lenge i fengsel er ikke et gode i seg selv - det må fungere avskrekkende, og det må fungere rehabiliterende. Dersom ingen av disse to momentene kan påvises er straffen ikke legitim.

Det kan videre hevdes, som Hansen gjør, og som Pettersen fullstendig avviser under Dagsnytt 18, at det er gode grunner til å la yngre mennesker slippe unna med mer. Skillet mellom 15 og 16 år som vi har mtp. kriminell lavalder er ikke noe vanntett skille, og vi anvender både ungdomsstraff og strafferabatter i andre saker. Dette burde også skje i voldtektssaker.

Også de som har voldtatt har krav på de samme strafferettslige og prosessuelle garantiene som resten av befolkningen. Dersom straffen er for streng i forhold til det målet som søkes oppnådd, så må den reduseres. Da hjelper det ikke at de som voldtar er skikkelig fæle folk.

Denne typen argumentasjon fremmer imidlertid ikke Hansen. Dermed faller hans argumentasjon flatt. Det er gode grunner til å nyansere straffen ved voldtektssaker, men det er overhodet ikke fordi i enkelte saker kjenner offeret gjerningsmannen, eller det ble gjort i hjemmet. Som nylig vist av Anne Bitsch, forsker ved UiO, i en rapport, er dette noe som gis strafferabatt for i saker hvert eneste år. Dette er særdeles problematisk.

Det jeg sliter med er imidlertid hvordan man overhodet skal kunne differensiere mellom voldtektssaker, med mindre det er rent objektive elementer som legemsskader, flere mennesker involvert, fornedrelse eller at tiltalte tilsto.

Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken

Overfallsvoldtekter er jo ofte brukt som eksempler på det «verste», som kan skje, men ofrene av en sovevoldtekt som får sin tillitt til mennesker i nære relasjoner totalt ødelagt kan bli påført vel så store psykiske skader, om ikke større.

Problemet er jo at vi ikke kan vite dette. Vi kan ikke vite om offeret har lidt store psykologiske skader - uten å faktisk ha en grundig psykolograpport. En grundig rapport forutsetter at man bruker god tid. Man må se resultater over lang tid. I en rettssystemskontekst fungerer ikke dette. Saken bør opp så hurtig som mulig.

Når man så, som man så ofte gjør, står uten slikt materiale, blir det for meg umulig å skille på hvordan voldtekten «opplevdes», eller hvor «ille» den var. Voldtekt er grusomt først og fremst på et psykologisk nivå, noe som igjen medfører at hvor ille det er ofte er rent subjektivt. Dagens rettstilstand, der dommere skal føre smaksdom over hvor ille de synes situasjonen hørtes ut er grunnleggende problematisk.

Minstestraffen på tre år er problematisk, fordi den ikke har noe egentlig grunnlag. Samtidig er voldtekt et så vanskelig saksfelt at jeg ikke egentlig tror den enkelte dommer kan utøve sitt skjønn på en forsvarlig måte - og det er utallige eksempler på at dette ikke er tilfelle. Konklusjonen blir rett og slett vanskelig å avsi, men jeg tror det er nødvendig å styre dommerne i stor grad.

tarjeros@gmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter