Ruben Östlund imponerer med satire som treffer kunstdebatten i Trondheim. Oscarvinner Alejandro Innaritu er i Cannes med kunstinstallasjon til å gråte av.
Debatten om samtidskunst, jåleri og formidling berøres av to sterke ytterpunkt i Cannes. I hovedkonkurransen imponerer svenske Ruben Östlund med en av de beste filmene så langt. «The Square» er typisk Östlund, egnet til å provosere, more og diskutere. Full av pinlige situasjoner, rundt en kurator i samtidskunst ved et stort museum i Stockholm.
Les om kunstdebatten: «Bedre med en småfrekk Koteng enn tusen kalde skuldertrekk»
Mens Östlund tok for seg mannsrolle i krise det spektakulære, herlig gjennomførte indre- og ytre snøskreddramaet «Turist» (2014) er «The Square» løsere pakket film. Danske Claes Bang spiller en kurator som ved filmens start blir frastjålet lommebok og mobiltelefon. Det ruller i gang skarp satire over samtidskunst, med syrlig blikk på forholdet mellom elite og lavere samfunnssjikt.
Elisabeth Moss fra tv-seriene «Mad Men», «Top Of The Lake» og «The Handmaids Tale» spiller en amerikansk journalist som intervjuer kunstkuratoren. Han jobber han for å skape oppmerksomhet om museets nye utstilling. Målet er å skape noe viralt på YouTube for å lokke presse og publikum til museet.
I en herlig scene spør journalisten kuratoren hva museet mener med det de skriver om kunst, og leser opp uforståelige eksempler. Omtrent like komisk blir det når en rengjører kommer til å støvsuge opp deler av en installasjon, bestående av små hauger med sand i et rom.
Til pressen i Cannes sier Östlund at han mener samtidskunsten fortjener å angripes. – Er samtidskunsten i kontakt med verden utenfor museet? Vi bør stille spørsmål ved konvensjonene som omgir samtidskunsten, sier han og legger til at de samme spørsmålene kan stilles til film. Östlunds spesialitet er å utfordre den svenske middelklassen han selv er en del av. «The Square» er ikke like helstøpt film som «Turist», men på sitt beste nesten like morsom, og vel så utfordrende.
Ikke bare kunstmiljøet får gjennomgå i «The Square». Også media og kampen om oppmerksomhet settes syrlig på spissen. For å kommunisere bredt, lager innleide konsulenter en videoreklame for en ny utstilling hvor et tiggerbarn med lyst hår med en katt i hendene blir sprengt i filler. Videoen og reaksjonene på den gjør at museet havner i media, for å si det sånn.
Rystende motsats til begavet svensk angrep på kunsteliten, er en virtual reality-installasjon laget av to av verdens ypperste filmkunstnere. Firedobbelt Oscar-vinner Alejandro González Iñárritu («Birdman» og «The Revenant») og fotograf Emmanuel Lubezki (tre Oscar-priser) har tatt for seg illegale innvandrere over grensen mellom USA og Mexico i installasjonen «Carne Y Arena»(«Kjøtt og Sand»).
Utstillingen er en kraftfull kommentar den tilspissede situasjonen for innvandrere i USA og president Trumps plan om å bygge en mur langs grensa til Mexico. Den har førpremiere i Cannes, og får offisiell premiere ved Prada-museet i Milano i juni. Etterpå skal den besøke museum over hele verden.
Som en av noen hundre i Cannes fikk jeg prøve utstillingen. Den har bare plass til én person i gangen, i seks og et halvt minutt, som filmen i installasjonen varer. Du må ta av deg sko og sokker, i et forværelse fullt av sko samlet fra døde flyktninger. På signal entrer du et kvadratisk rom fullt av sand, hvor du får virtual reality-briller og hodetelefoner og forsikring om at det ikke er farlig.
Basert på virkelige historier havner du i en tredimensjonal film. Du kjenner sanden og er plutselig midt blant illegale flyktninger i vill panikk på grensa. Helikopter og biler med grensesoldater kommer. Det avfyres skudd. Du er midt blant flyktningene. Rett ved deg gråter barn, voksne skjelver av skrekk og soldatene brøler at folk må vise hendene og ligge på bakken. Er det film eller virkelighet? I larmen og kaoset virker det plutselig som om jeg blir skutt. Så blir det svart. Utstillingen er over.
Sterkere politisk, mer livsnær samtidskunst er det lenge siden jeg har opplevd. På vei ut fortelles historiene til flyktningene jeg møtte i filmen, samt en av politimennene. Jeg hører jeg en kvinne gråte høylytt. Det er ikke fra utstillingen, men kollegaen som kommer fra installasjonen etter meg. Selv børster jeg sand av knærne og tenker at virtual reality kan brukes til vesentlig samtidskunst. Helt uten jåleri.