Går det an å forstå britisk politikk gjennom to halvgamle karer som banner, drikker og mener at alt går til helvete?

Det er under ei uke igjen til det britiske parlamentsvalget. Theresa May og De konservative taper stadig litt mer av sin soleklare ledelse, mens «blodrøde» Jeremy Corbyn og Labour haler innpå med et valgprogram som lukter av 1970-tall, og kommer med renasjonalisering av post og jernbane, knallhard skattlegging av de aller rikeste og milliarder mer til sosialhjelp og helsetjenester. Statsminister May har forsøkt å imøtekomme kritikken fra venstre med et konservativt manifest som tar avstand fra «egoistisk individualisme», samtidig som hun driver valgkamp i tradisjonelle Labour-områder.

LES OGSÅ: Et lite besøk i Ingvars butikk

Det er under et år siden øyriket sa farvel til Europa. Og dette er stadig mitt indre bilde av Storbritannia, tillært gjennom omgang med britisk populærkultur, NRK på 80-tallet og det norske skolevesenet: Grått, klassedelt og ofte trasig. I historietimene lærte vi om oppfinnelsen av «Spinning Jenny», verdens første spinnemaskin, som ble startskuddet for den industrielle revolusjon, men også fabrikkarbeidernes elendige kår på 1700- og 1800-tallet. I engelsk leste vi deprimerende romaner av Charles Dickens, mens vi hjemme forsøkte å skru av fjernsynet når den enda mer deprimerende tv-serien «Østkantfolk» kom på skjermen.

LES OGSÅ: Maset om mediene

Som tenåring hørte jeg på The Clash, som sang om å bo ved elva når byen drukner i «London Calling», mens jeg noen år senere elsket hardcorebandet Gallows’ dystre albumutgivelse «Grey Britain», og Ken Loach-filmene, som viser nøyaktig hvor ubehagelig det er å være nederst på rangstigen i et land som fortsatt holder seg med et «House of Lords». For ikke lenge siden dukket Nottingham-bandet Sleaford Mods opp, en duo bestående av to øldrikkende karer på noen-og-førti, som radbrekker britisk hverdags- og samfunnsliv i aggressive, frustrerte rap-låter. Den nyeste plata heter «English tapas».

Engelsk tapas? At det i det hele tatt finnes en britisk variant av de spanske smårettene man får servert på restauranter som San Sebastian og dess like i Trondheim, er selvfølgelig en løgn. Likevel var det nettopp «English tapas» som ble presentert på menytavla i en pub hvor de to medlemmene i Sleaford Mods befant seg: den engelske tapasen var «et halvt scotch egg, en kopp med potetchips, en syltet agurk og en liten svinepai». Dette sier alt om England, mener Sleaford Mods: – Det er komedie, det er utilstrekkelig, det er uvitende og fremfor alt, så er det dritt», uttalte de i presseskrivet som kom med plata.

LES OGSÅ: Vil du kjøpe en bro av Trump?

Er alt dritt i England? Nei, åpenbart ikke. Den britiske økonomien er ganske god – og veldig god sammenlignet med de søreuropeiske EU-landene (noe som inkluderer skakkjørte Spania, tapasens hjemland). I mai i år lå den britiske sysselsettinga på sitt høyeste nivå siden 1971 (74,8 prosent), mens arbeidsledigheten var på 4,6 prosent. Generelt har ledigheten sunket de siste årene, og er nå på sitt laveste nivå siden 1975, ifølge den offisielle statistikken. Økonomien som helhet vokste med 1,8 prosent i 2016, bare slått av Tyskland blant de industrialiserte, rike G7-landene.

Resultatet i det overraskende EU-valget i fjor er blant annet blitt tolket som et ønske om mer suverenitet og en idé om at Storbritannia kan gjenreises som stormakt, legemliggjort av dagens konservative utenriksminister Boris Johnson, hvis forbilde er mastodonten Winston Churchill. Er det kanskje noe i denne troen på en britisk storhet, nedarvet fra en tid hvor øyriket hersket på havet?

Nei, det er et selvbedrag, om man skal tolke Sleaford Mods. Bare ideen om at britene har sin egen tapas er bevis nok. Både dette bandet, og Labours røde valgprogram er tegn på at klassebegrepet fortsatt er et omdreiningspunkt i britisk politikk. Da vokalist Jason Willamson for noen uker siden forklarte hvorfor han stemmer Labour førstkommende torsdag, sa han følgende:

«Jeg stemmer Labour fordi jeg bryr om andre mennesker, deres velferd og fordi millioner er påvirket av forferdelige kutt [ ...]. De konservative er for ødeleggelse. De hater deg. De er dyr, noen jævla dyr. Se på dette stedet. Det er et hjernedødt, grått shithole».