Kommentar

Et sted må også naturen ha forkjørsrett

Så skjer det igjen. Naturen taper for hensynet til mennesker og hunders rekreasjon.

Karl-Ove Bjørnstads kamp for de naturlige innvånerne i Værebukta ser ut til å ende i tap. Kommunen var ikke lydhør for en vinn-vinn-løsning. 

Saken oppdateres.

Vi snakker om konflikten i Værebukta der Trondheim kommune i sin uforstand vil legge turstien tett ned mot fjæresteinene og flomålet. Den siste urørte bukta er i ferd med å gå tapt som fuglebiotop når turstien fortrenger buktas naturlige innvånere.

LES OGSÅ: Mener Ladestien ødelegger for fuglene

Det som gjør dette tilsynelatende lille inngrepet så alvorlig, er at man forrykker balanse i den siste større urørte fjæra mellom Ila og Malvik. Mudderfjærene er sjeldent næringsrike områder som er spist opp av sivilisasjonen i raskt tempo. Dette er viktige hekkeområder og næringsrike rasteplasser for mange fuglearter under anstrengende trekkperioder.

I dette tilfellet fremstår inngrepet så himmelropende unødvendig. Ved å legge stien lenger inn i terrenget ville man komme opp og fått enda bedre utsikt. Samtidig kunne opplevelsen av å ferdes der, blitt beriket av et langt større mangfold av fugler. Men det koster noen kroner ekstra, så da jager man heller fuglene på flukt.

Værebukta er nok et eksempel på at myndighetene banker gjennom sine vedtak på bekostning av de myke verdiene. Noen steder må naturen også ha forkjørsrett. Vi kan ikke bruke opp alt i vår uvettige grådighet. Mennesker trenger også velfungerende natur.


LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det er lov å bruke hodet, selv om man har hjelm på det

Denne bukta er et av de stedene der det hadde vært ganske lett å finne en balanse mellom de motstridende interessene, en balanse som begge parter ville vært tjent med. Men det ser ut som noen kroner til en kulvert ble for dyrt. Avbøtende tiltak skal redusere skadene, men jeg ser at ornitologene er skeptiske.

Lykken er at selve fjæra, som er avleiret over hundrevis av år, blir liggende urørt selv om fuglene skyr området. Den dagen kommer, når vi nærmer oss Rachel Carsons skrekkvisjon «Den tause våren», at området kan reetableres til de opprinnelige innvånerne. Langbente sniper og hegre, spove, viper, ender, rødstilk og andre skapninger som skaper liv og røre, er et hyggelig blikkfang på rusleturen langs stranda. Kommunen kunne gjort naturopplevelsen større i stedet for å fatte vedtak som forringer den.

Registreringer av fuglelivet i Leangenbukta forteller mye om hva som kommer til å skje. Økt ferdsel og tilrettelegging ga negativ konsekvenser for fuglelivet. Og når vi snakker om Leangenbukta så er den nok et eksempel på at skadevirkningene kunne vært unngått med litt mer forstandig planlegging i kommunen. Her er det fullt mulig å flytte stien innover i terrenget. Kombinert med et fugletårn kan man skape en økt opplevelse for brukerne i et fjæreområde med stor artsrikdom.

Med mer kunnskap om vanlige og sjeldne arter, øker også folks forståelse for sammenhengene i naturen. Oppsummeringen av hagefugltellingen viser to ting. Flere bryr seg om å registrere (6800 deltok), men det blir færre fugler å registrere.

På Væreholmen bygget man molo ut til et trygt hekkeområde. Den innerste av Flatholman likeså. Moloen til Tautra reduserte hekkebestanden av ærfugl fra 1800 på 70-tallet, til 80 i dag. Våtmarker forsvinner i raskt tempo. Det meste er rasert ved utløpet av Stjørdalselva, Orkla og Nidelva. Brekstadfjæra fylles ut, og andre områder som Vessøra i Hemne, Gjølmesfjæra i Orkdal og Neadeltaet er under press. Dette skjer samtidig med at Norge har skrevet under på FNs målsetting om å restaurere 15 prosent av tapt natur, deriblant våtmark, innen 2020.

Samtidig er antallet fugler redusert til det halve og noen bestander er redusert med 80-90 prosent. Tidligere så vanlige arter er i ferd med å forsvinne. Noen av de mest utsatte er avhengig av våtmark og mudderfjære som Værebukta.

Vadefuglene sulter og det er kanskje ikke så rart når 64 prosent av våtmarkene er tapt.

På forsiden nå