Jeg har aldri vært på reunions.

Sånne fester hvor gamle klassekamerater møtes igjen. Jeg har for så vidt ingenting imot det, jeg er både nysgjerrig og glad i en fest. Men det har rett og slett alltid vært en eller annen teaterproduksjon som måtte bli ferdig i stedet. Derfor har jeg sluppet møte med smukkasene fra ungdomsskolen transformert til skallete bestefedre. Og for den saks skyld den famøse gjenforeningen på min gamle folkehøgskole hvor alle flyttet inn på sine gamle rom og rett inn i armene til kjærestene fra den gang da. Ja, det var kanskje likeså greit at jeg ikke kunne delta.

Det nærmeste jeg har kommet skjedde i går kveld. Jeg holdt tale for avgangselevene ved Trondheim Katedralskole hvor jeg selv var elev en gang på åttitallet.

Jeg må innrømme at telefonen fra rektor traff meg på mitt mest forfengelige punkt. En svakhet jeg stadig må jobbe med. Så jeg sa begeistret ja. For så å skjønne konsekvensene (talen må skrives!) for seint. Story of my life. Det med konsekvenser kommer vi tilbake til.

Det var bare å ty til eksperthjelp. Dattera mi, Julie, 22 år, halvveis i psykologstudiet, med ferskere minner om det å være 19 år. Hun tar overhodet ikke ansvar for min trumpaktige omgang med fakta. Men her er altså litt av talen fra i går kveld:

Kjære avgangselever her på Katta, kjære foreldre eller andre som har passet på dem. Kjære lærere og rektor; Gratulerer med dagen.

Her sitter dere, ferdige med 13 års skolegang, friheten venter, verden er åpen.

Jeg har ikke telepatiske evner, derfor er det vanskelig å gjette hva dere tenker. Men jeg vet at mange av dere er veldig usikre på hva dere skal gjøre framover.

Det er mange grunner til det, men én av dem sitter her, i hjernen.

Utviklinga starter i bakhodet, beveger seg sakte framover og er mer eller mindre ferdig sånn cirka når dere er 25 år. Det er mye snedig som skal dannes på veien, men innspurten foregår her foran og det siste som forhåpentligvis faller på plass ligger HER (peker foran på panna): Evnen til å forstå konsekvensen av egne valg. Hjernen deres er altså først ferdigutvikla om sånn cirka seks år.

Jeg står ikke her og sier at dere er dumme, tvert imot. På mange områder er dere mye smartere enn foreldrene og lærerne deres.

Noen psykologer snakker nemlig om to typer intelligens:

Krystallisert intelligens handler om harde fakta. At Trondheim ligger i Norge og at vann er H2O, kunnskap om strukturer, det å finne fram. Her er vi gamlisene aller best.

Men så er det det som kalles flytende intelligens da. Evnen til å sette sammen informasjon på nye og spennende måter. Den flytende intelligensen resonnerer og kan lage de merkeligste og mest overraskende konklusjoner. Her er du på topp i tjueåra.

Det er ikke tilfeldig at Facebook ble startet av en gjeng med unge studenter.

Det virker altså som om topppunktet ligger foran dere, om seks år, når både konsekvens er på plass og dere scorer høyt på den kreative flytende intelligensen. Samtidig.

LES OGSÅ:LES OGSÅ: - Målet må være mer læring, ikke mer stress

Men hva skal dere gjøre i mellomtida?

Det er jo nettopp da alt det som er bra kan skje. Når dere har verdens beste unnskyldning (peker på panna) til å gå omveier og drite dere ut. Før snusfornuften tar dere.

Du må bare prøve å komme deg gjennom de neste seks åra uten de store katastrofene. Som å kjøre deg i hjel på motorsykkel, som å bli gravid med en du ikke husker navnet på, eller som å hamstre kredittkort og ende opp i «Luksusfellen» på tv3. Sånne ting er det vi som er rundt dere er livredde for at skal skje.

Greier du det, kan ansvarsløsheten hjelpe deg på mange måter.

Kanskje du får verdens beste idé og faktisk tror at den er gjennomførbar? Eller reiser gjennom verden uten å være for redd?

Les også kronikken: En bedre skole for fremtiden

Da jeg gikk i tredje klasse på Katta bar jeg på en hemmelig drøm. Jeg ville bli regissør. Teater kanskje? Eller film? Jeg ante ikke hvor jeg skulle starte, det var veldig få med slike karrierer på Stubban på den tida, for å si det sånn.

Jeg fikk time hos rådgiveren Kjell Atle Halvorsen, og der, på kontoret til Kjell, fikk jeg for første gang sagt høyt at jeg drømte om dette, jeg ville bli regissør. Han blunka ikke engang, fant fram adressen til Romerike Folkehøgskole og hjalp meg å søke.

Der på kontoret møttes hans strukturerte, krystallisert intelligens min hjerne uten helt utviklet evne til å se konsekvensene. Den perfekte match.

Vi ble enige om at jeg kom til å angre siden hvis jeg ikke prøvde.

For det er nettopp det. Mange er så redde for avslaget at de ikke prøver. Og så er det jo tross alt bare å ombestemme seg?

De neste åra er nemlig tida for det, å ombestemme seg. Det betyr ikke at du ikke skal satse på noe, tvert imot. Gå inn i alt uten forbehold, vær begeistret, brenn! Det er nemlig ikke så nøye. Kjæresten trenger ikke være så perfekt, studiet trenger ikke være noe du er så sikker på, stem ved valget selv om du ikke er enig i alt partiet mener, velg en religion eller ikke velg en religion. Du kan nemlig ombestemme deg. Slå opp med kjæresten, selv om det gjør vondt. Skift studium, tida har ikke vært bortkasta. Skift politisk mening, og slutt å tro på Gud – eller begynn. Men sitt ikke på gjerdet og vent til du skjønner konsekvensene av det du har gjort.

Og det som er bra med flytende intelligens er at den kan trenes som en muskel, og så beholder du rester av den resten av livet.

Gratulerer med dagen, lykke til videre. Jeg er veldig glad for at det er akkurat dere som skal passe på meg når jeg blir gammel!