Skal man selge mer maling til nordmenn, må man få folk til å drikke den.
Norge er sannsynligvis et av de få landene i verden hvor du ved å spørre en kollega om hva han skal gjøre i ferien, kan få følgende svar: «Jeg skal pusse opp». Derfor er det lett å forstå at det kommer en nyinnspilling av komedieklassikeren «Norske byggeklosser», hvor handling og satire er flyttet fra husbygging til oppussing.
Den originale filmen fra fra 1972, regissert av Pål Bang-Hansen, hadde Rolv Wesenlund i åtte roller. Fra snekker og elektriker til bygningsinspektør, i en grovkornet satire over norsk byråkrati og boligpolitikk. Rollefigurene i filmen hadde navn inspirert av regjeringen Bratteli (1971-72), som politikonstabel Nordli, bygningsinspektør Berrefjord og gartner Treholt.
I den nye versjonen av «Norske Byggeklosser» som spilles inn i disse dager, har Atle Antonsen elleve ulike roller. At historien og humoren er forskjøvet fra husbygging til oppussing, er logisk følge av at nordmenn nå er europamestre i oppussing.
Nordmenn liker å kose seg hjemme. Det kan forstås. Trangen og hangen til å bruke fritid, penger og krefter på evig oppussing, har jeg vanskeligere for å skjønne.
Selv de som lever av nordmenns hjemmesysler lar seg overvelde av omfanget. Det heter gjerne at om man skal selge mer maling til nordmenn, må man få folk til å drikke den. Å se maling tørke er det nemlig ingen som er bedre enn oss til.