Det er all grunn til å la seg imponere av den norske oppdrettsnæringen. Men med det vi allerede ser av problemer, må det være grunn til å dra i bremsen.
Det er umulig å overse det: kan norsk lakseoppdrett være i ferd med å gjøre de samme feilene som har brakt de danske svinebønder i miskreditt? Problemet er størrelsen.
LES OGSÅ: Laksenæringen gjør Trøndelag til et globalt kunnskapsnav
Det er all grunn til å la seg imponere av den norske oppdrettsnæringen. En strålende suksess, fra den spede begynnelsen på 1970-tallet, til å bli Norges nest viktigste næring, etter oljen. Den har skapt vekst og vitalitet i mange kystkommuner, og med forskning og kunnskap er til og med viktige miljøproblemer løst, som da den svære bruken av antibiotika ble avløst av vaksinasjoner.
LES OGSÅ: Bra for fellesskapet at oppdretterne betaler
Men hvis vi skal tro Morgenbladet nylig, er det risikabelt å være kritisk til norsk oppdrettsnæring. Diskusjonen har gått om miljøgifter som lett lagres i fet fisk. Det er så åpenbart et problem, ikke bare for laksen. Men jeg melder meg blant dem som fortsatt antar at det er bedre å lære ungene å spise fisk enn godteri og fastfood.
LES OGSÅ: Viktig å stille krav til matprodusentene
Det store problemet, og det man vanskelig kommer utenom, er størrelsen. Vi var flere som satte kaffen i halsen da en tidligere fiskeriminister for noen år siden entusiastisk meldte at volumet i oppdrettet kunne tredobles. Da var problemene med lakselus og kjemikaliebruk allerede åpenbart, og det var god grunn til å anta at også ørreten i fjorder og elver var tatt av lakselus på rømmen fra oppdrettsanleggene. Dertil problemer med andre laksesykdommer, rømming og genetisk forurensing av villaksen, og alle disse miljøproblemene vi stadig leser om. Her gjelder det å ha magemål, og ikke la iveren etter mer – og større – ødelegge det som så vidt fungerer, tenkte jeg og noen av mine bedre informerte venner i bransjen.
Men så kommer altså meldingen, nå sist fra fiskeriminister Per Sandberg, om at volumet i oppdrett skal, ja – jeg tror det nesten ikke – men femdobles! Bransjeforeningen Norsk Industri har meldt seg på med et såkalt veikart for havbruksnæringen, og annonserte at med god teknologi skal det være null lus, og bortimot null miljøproblemer også.
Med tare på toppen
Det er da jeg må riste på hodet og spørre om disse entusiastene har tatt inn over seg at det er biologi dette handler om, ikke industri. Og derfor tanken på de danske svinebøndene. Akkurat som med den norske oppdrettsnæringen har Danmark hatt sine særlige forutsetninger, der for intensiv griseproduksjon. Så lønnsom og suksessrik var denne bransjen at de små fjøsene snart ble til svære grisefabrikker, med tusenvis av individer i samme fjøs. Men også de fikk snart erfare at slike såkalte monokulturer blir sårbare for sykdom. Og hva gjorde de når individer fikk forutsigbare infeksjonssykdommer? Jo – antibiotika, først til de syke dyra, så til hele besetninger, og gjennom lang tid også som tilsetning i fôret. Dermed var scenen satt for de multiresistente bakteriene, de som kunne vokse fritt når antibiotikumet holdt de naturlige bakteriene nede. Nå er mellom 80 og 90 prosent av danske griser bærere av såkalte MRSA-bakterier, de som fortsatt utløser alarm og umiddelbar nedslakting her til lands, fordi de også kan gi sykdom hos mennesker. Danskene vet rett og slett ikke hva de skal gjøre med problemet, bortsett fra å dysse det ned.
Med laksen dreier det seg ikke om antibiotika, og heldigvis heller ikke om smittestoffer som rammer mennesker. Men store monokulturer har den grunnleggende biologiske egenskapen at de også oppformerer sine «fiender», nå altså lakselusa. Og det er liten grunn til å anta at Norsk Industri kan oppheve biologiens grunnlover. For det handler altså om størrelse og sårbarhet i store monokulturer. Som i det industrialiserte griseoppdrettet.
Det er lett å skjønne at politikere, her som i Danmark, lar seg forføre av næringer som har suksess. Og av visjoner om at dette skal nok gå så bra, når vi bare tar teknologien til hjelp. Men noen ganger skulle jeg ønske at de viste litt større innsikt i biologi og økologi.
LES OGSÅ: Laksen tilbake til havet
Riktignok vet vi ikke helt hvor grensen går for hvor mye vi kan belaste miljøet med oppdrettsanlegg. Men med det vi allerede ser av problemer, må det være grunn til å dra i bremsen. Det sier jeg ikke bare fordi jeg selv sørger over at sjøørreten i elva vår ble borte for noen år siden. Tatt av lakselusa, er elvefolkets unisone forklaring. Det er leit, men det får vi leve med. Men det minner oss om at miljøet setter noen grenser for hvor stort volum oppdrettet kan ha.