Jeg har vært på Duun-stemne på Jøa i helga og har lært mye nytt.

Det mest interessante jeg hørte om namdalsforfatteren, er at religion er en nøkkel til å forstå Olav Duuns diktning. Det mener teologen og litteraturviteren Einar Vannebo. Han har skrevet doktorgradsavhandling om religion og menneskesyn i Duuns diktning.

Det eksisterer en nokså utbredt oppfatning om at Duun er utdatert, at hans verker ikke har noe å si oss moderne mennesker. Modernisten Dag Solstad gjorde seg nylig til talsmann for dette synet.

– Han er blitt en grinebiter, sa Edvard Hoem nylig til Namdalsavisa. Han er slett ikke enig med kollega Solstad.

Vannebo har basert sin avhandling på 12 verk av Duun. I et foredrag på det tre dager lange, innholdsrike og godt besøkte Duun-stemnet, erklærte han seg som en «håpsleser» i sitt forhold til dikteren fra Jøa. Bare det er nokså oppsiktsvekkende, all den stund Duun tradisjonelt blir lest som en alvorstung og mørk dikter. Her var det mye død, ondskap, selvmord og drap i et værhardt Namdals-landskap.

Vannebo holdt seg til «Menneske og maktene» fra 1936 da han argumenterte for sitt syn på Duun. Han skriver om storfloa som raserte det vesle Øyværet. «Om bord i Øyværet» delte folk seg i to flokker da floa truet. Bedehusfolket, som Duun hadde lite til overs for, forskanset seg i bedehuset. Dem gikk det ille med. Den andre flokken tok grep, søkte seg til den høyeste toppen i været og klarte seg.

Etter katastrofen flyttet de overlevende tilbake til været, etter at de hadde begravd sine døde på fastlandet. Med håp og pågangsmot gikk de i gang med å bygge opp igjen det havet hadde tatt.

Vannebo ser mange motiv hentet fra bibelfortellinger i så vel denne som andre romaner av Duun. Den mest åpenbare er fortellingen om syndfloden og Noas ark. Han vil ikke si at Duun er en religiøs dikter, men at han har et åpent, positivt menneskesyn. Vi har alle muligheter i oss, både til det onde og det gode, og vi kan selv velge. Duun er ingen forkynner. Hans fortellinger ender åpent og lar leserne selv legge sine tolkninger inn i tekstene. Duun har en positiv livsholdning der oppreisning og ny fremtid alltid er mulig. Han kan fortsatt leses inn i samtiden, med klimakrise, terror og mennesker på flukt. Kan hende finnes det fortsatt håp om en bedre fremtid.

–Det finnes mange måter å lese Duun på, sier Vannebo. Det er nettopp dette som skiller klassikerne fra mindre viktige forfattere. Det er dette som gjør Duun til en av våre store.

Mange mener at den dialektfargede nynorsken gjør Duun nærmest umulig å lese i dag. Da kan Edvard Hoem, vår tids fremste nynorskforfatter, gi nytt håp til overlevende Duun-elskere. Han ble bokbadet i Jernalderheimen fredag kveld. Hoem sa at nynorsken er blitt «avideologisert». I dag leses det mye litteratur på nynorsk, men folk legger ikke merke til det.

Duun-stiftelsen har igjen lagt ned en stor innsats for å holde liv i interessen for namdalingens forfatterskap. Det er ikke nok med et godt besøkt stevne annethvert år. Forlag, skoler og kulturinstitusjoner har et stort ansvar for å hindre at en stor forfatter ikke skal gå i glemmeboka.