Jeg står og uler på et hotellrom i Lisboa. -Sei mæ? Klara æ ikkje å huske en einaste kode lenger?
Vil du åpne kjæften du ditt forbaska koffertkadaver!
Jeg får altså ikke opp kofferten. Den er ny og blå og i et kjent merke. Og med en kodelås og en kode jeg tror jeg kan, den virker bare ikke. En time går.
Sesamsesamsøtesvartkokte vær så snill å åpne dæ.
Håpløst. Jeg bare prøver noen tall.
000 -111- 999- 123 – 222- 444 -987. Et klikk? Koffertkjeften åpner seg som et flodhestgap og jeg kjenner ekte ferielykke.
Men hva er det jeg har pakket? Fotballslippers i størrelse 43? Ei mørkegrønn toalettveske? Mange lange, svarte sokker. Slips!
Æ bruka ikkje slips?
Riktignok gikk det fort da jeg pakka før ferien, men hadde jeg tenkt å sprade rundt i Portugal i kaki-shorts og piqueskjorte? Og slips?
Så slår det meg: Jeg har tatt feil koffert. Jeg har stått ved rullebåndet og vettlaust tatt en annens bagasje. Og nå får jeg som fortjent, for jeg har stadig harselert med mannfolk i ledergruppe og med styreverv som er så like. Mørke dresser, samme skjorte og likenns reisetaske mens de maser om innovasjon. Og jeg har sett dem stå ved et rullebånd på Værnes og ta en annen koffert enn sin egen.
- E det din herre?
- Ane itj
- Samma det vel. Vi har vel det samma i den.
Jeg forsøker å ringe Norwegian, og det er seint på ettermiddagen og jeg presser menu og ventetiden er beregnet 14 minutter, og det er kun 12 prosent igjen batteri på mobilen. Laderen ligger i den andre kofferten.
Da Vasco da Gama la ut fra Lisboa for å finne en sjøvei, hadde han vel vett til å merke skipsekken sin. Det hadde ikke jeg – og heller ikke mannen som har tatt min koffert. Denne mannen som for alt jeg veit nå sprader rundt i Lisboa i tante Audhilds nedarvede, gule solkjole. Samt sølvsandaler. (Alt kan skje på ferie)
Hvem er han?
Jeg kikker ned i toalettveska.
Ha! Astma, kjære medreiser – eller mildt eksem, men nok til at den er reseptbelagt. Han har eksem! Herren være lovet! Uffamæ, men så bra. Nå vet jeg ditt navn, medmenneske! Og jeg googler, finner en mann i østlandsområdet- og jeg ringer og legger igjen beskjed.
LES OGSÅ: Trønderne sløser minst om sommeren
Jeg husker godt radiomeldingene som gikk sommerstid på 70- tallet.
-Mann på ferie på Vestlandet, i rød Datsun, ring heim, din mor er alvorleg sjuk.
Og jeg: Mann med blå koffert på ferie i Portugal. Ta kontakt. Du har eksem. Slipset er i trygge hender.
Bursdagsgaven skal koste hundre kroner
Mor mi har alltid ment at mannfolkene i familien lider av tekstilblindhet. Etter forenings- og selskapsliv har de stadig kommet hjem i en annens bekledning.
Gikk en ut med snowjoggere, kom man gjerne hjem med klumper på. Kledte en seg opp i pjekkert før en 50- årsdag, kom man hjem med Catalina-jakke.
- Ja, e det ikkje min jakke det her? Jaja, det går vel opp i opp.
-Altså mannfolk! – det e en defekt i y- kromosonet i far dins familie. Sa mor mi.
Men det er ikke bare mannfolkene. Jeg venter på telefonen fra medmennesket fra østlandsområdet, og jeg slår det fast. Jeg lider også av tekstilblindhet.
Det blir stadig mindre batteri på mobilen. Jeg tenker at når jeg får kofferten tilbake, så skal den overklistres med merker og gule og grønne tråder. Den skal stå ut. For mye er blitt så likt. Jau, kjedebutikkene har gjort oss kjedeligere, det er derfor det heter kjedebutikk.
Også ringer han. Den smørblide mannen fra østlandsområdet. Han har reist videre, men tilbyr seg å ta toget tilbake til Lisboa for å utveksle bagasje. Dagen etter står vi som to agenter i det gamle DDR ved en togstasjon og gir hverandre våre identiske kofferter og fniser. Og jeg sier:
- Ja, sku æ nu først ta kofferten tell nån, e æ glad det va dæ som e så sporty og overrumplanes lite klandranes.
- Ja, men vi var nå like god da. Og nå har vi lært å merke koffertertene våre.
Toppen av oppgitthet nådde mor mi hun da hun skulle finne fram damaskduken til konfirmasjonen min. Den var forsvunnet. Søkk borte!
-Kæm har vorre i skapan å stjålet duken?
Det viste seg at det var broren min som hadde ligget på vevet damask på hybelen på Sortland i flere måneder.
-Trøste oss, ka slags aktiviteta har han drevet med på konfirmasjonsduken?
Æ gir opp! Dokker må lær dokker å se – og KJENNE forskjell!