Det er kanskje litt håp allikevel. Så lenge det lages bilder som «Amerikanske sommerfuglar».

For noen år siden, kanskje i 70-åra, så jeg i en avis en reportasje fra et silketrykkeri, der et silketrykk nettopp var blitt laget. Jeg så straks at dette var fine saker, fikk greie på hvem som hadde laget det – det var Per Kleiva. Jeg ringte ham og spurte – det kostet 100 kr – og ja, jeg kunne få kjøpe det.

LES OGSÅ: Facebook tvunget til retrett (bildet fra Vitenam)

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Facebooks store identitetskrise

Jeg ringte på døra i Bygdøy allé, tror jeg det var, ga ham 100 kroner, fikk trykket og var da den lykkelige eier av et mesterverk som nå henger på min vegg. Som jeg ser på flere ganger om dagen og aldri blir lei, som aldri tømmer seg – hver gang jeg går ut av soverommet eller badet er det der og jeg tenker: «Det er kanskje litt håp allikevel, så lenge sånt blir laget».

«Amerikanske sommerfuglar» heter det. Så la oss se litt på det her.

Hva er det som gjør at dette bildet tåler disse evige gjentatte gjensyn, at det alltid er like friskt og like uttrykksfullt – denne sammensetningen av papir, farger og former – helt uberørt av menneskehender, rett ut av maskinen.

Ja, det er Vietnamkrigen. Det viser amerikanske helikoptre omspunnet av sommerfuglvinger, men det er ikke sommerstemning. Det er politikk, krig – vi harmes, vi vet hva som skjedde og skjer, brennende napalm over alle. Alt dette er der, vi minnes det alt. Og allikevel, det er ikke alt, kanskje ikke det vesentlige engang.

For alt dette er ikke bare realiteter og påstander, men for en gangs skyld transformert til kunst – og det er vesentlig forskjell på påstand og opplevelse. Riktignok vekkes tanker og følelser, men det er en vesentlig forskjell på det, og det at disse tanker og følelser blir formgitt og allikevel ikke mister sin styrke – eller i dette tilfelle sin gru.

LES OGSÅ: Kanskje Koteng gjør kunsten en tjeneste

Det er helt presist i sitt formspråk. Sommerfuglvingene som helikoptrene er utstyrt med er harmonisk i fargen.

Alt sammen virker nesten litt banalt og allikevel, eller kanskje nettopp derfor, presser det ubeskrivelige uttrykk seg inn i oss – den snikende uhyggen, den hviskende understrømmen av angst som ligger latent i tilværelsen – og ganske særlig i denne tilværelsen.

Dette er døden som kommer – antagelig – kanskje – og viser til fulle banalitetens uttrykkskraft. For det er ikke slik at det er grimaser og skrik som er verst. Nei, det er like gjerne det lavmælte som hos en Bacon eller en Poussin, og altså også her hos Per Kleiva.

Ustoppelig kommer disse helikoptrene mot oss – evig og alltid. Allikevel er det ikke bare gru og smerte som fyller oss.

Det også, men først og fremst glede. Ja, nesten lykke, fordi vi opplever det sjeldne øyeblikk, der tingene går opp, der smerten går gjennom sin katarsis og kommer befridd ut som kunst – virkelig kunst – stor kunst.

Bildet er nesten som en forsoning. Forsoning med livets smerte – med all faenskapen – Vietnam, Syria. Den eneste form for forsoning som gis oss nå - kanskje.

Ja, dette har du fått til, Per. Dette har du virkelig fått til.