«Dette er gledelige nyheter på vei inn i sommeren», uttalte vikarierende innvandringsminister Per Sandberg i forbindelse med de siste ankomsttallene fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

De laveste ankomsttallene siden 1997 er gode nyheter for regjeringen. Det viser med all tydelighet at de har lyktes i å implementere en streng innvandringspolitikk.

Jeg er uenig med Per Sandberg og regjeringen i at dette er en gladsak. Jeg er dypt uenig i innvandringspolitikken som føres, og det uroer meg at de som styrer den er så dyktige til nettopp det.

Visst har også vi fått merke den største flyktningekatastrofen etter andre verdenskrig på kroppen. Omtrent på den tiden da det sist ble drevet valgkamp i Norge. Sjokkerte etter grusomme historier, og det ubeskrivelig grusomme bildet av den lille døde gutten på en strand i Tyrkia, tømte vi våre boder og åpnet våre hjem.

Ikke en dag uten nyhetssaker om et UDI i kriseberedskap, og et system på randen av sammenbrudd. I den grad vi leser om UDI nå om dagen, er det altså i form av gladsaker om de laveste ankomsttallene på 20 år.

Norge anses ikke lenger for å være et attraktivt land å komme til. Den æren kan vi tilskrive regjeringen som har foretatt en rekke innstramminger de siste to årene.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er alt tillatt i kampen mot asylbarna?

Jeg er uenig i mange av disse. Særlig i tiltakene som får direkte konsekvenser for de mange barna som kommer til Norge for å søke beskyttelse, enten alene eller sammen med foreldrene.

Vi fører det som trolig er Europas strengeste politikk for flyktninger fra Afghanistan. I 2015 fikk nesten alle enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan rett til beskyttelse i Norge. I tilfelle noen skulle være i tvil; enslige mindreårige er barn som kommer hit alene uten foreldrene sine.

Nå har dessverre ikke forholdene i Afghanistan endret seg nevneverdig de siste to årene, men det har norsk innvandringspolitikk. UDI har, på regjeringens ordre, økt bruken av det som på fagspråket kalles begrensede vedtak. Hittil i år har vi bestemt at 341 av barna som har kommet hit fra Afghanistan, skal sendes tilbake den dagen de fyller 18 år.

Kun én av tre har fått innvilget asylsøknaden sin. Den økte bruken av midlertidig oppholdstillatelse for asylbarn skjer til store protester fra en rekke hold, blant annet Barneombudet, Redd Barna, KrF og Venstre.

Også UDI er bekymret for utviklingen. Tidligere i år ba de departementet om å myke opp politikken. De ser en negativ utvikling hos ungdommene; søvnproblemer, dårlig matlyst, skolevegring, sosial isolasjon, nedstemthet, engstelse, apati, noe aggresjon og utagering. Det fikk UDI avslag på. Politikken opprettholdes.

Lave ankomsttall er en gladsak for regjeringen. Men folk har ikke sluttet å komme fordi de har det bra der de er. Det er jo ikke slik at det ikke flyter i land døde barn på strendene rundt Middelhavet lenger.

EU har gjennom avtalen med Tyrkia lyktes i å kontrollere grensene, eller stenge dem om du vil. I 2015 kom det nesten en million flyktninger til Europa via sjøveien.

De siste tallene fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon viser at i hittil i år har det kommet litt over 100.000 flyktninger samme vei, under halvparten sammenlignet med i fjor.

Antall døde og savnede er dessverre mer stabilt med 2300 hittil i år, mot 2900 i fjor på samme tid og 3700 i for hele 2015. Ferden blir stadig mer farefull. Sannsynligheten for at man aldri kommer fram har økt fra 0,3 prosent i 2015 til 2,3 prosent hittil i år.

Norsk innvandringspolitikk kunne ha handlet om hvordan vi som samfunn kan klare å gi beskyttelse til flere av de som er rammet av den største flyktningekatastrofen etter andre verdenskrig.

Den kunne ha handlet om arbeidsinnvandring og å tiltrekke seg arbeidskraft vi har behov for. Det gjør den ikke. Den handler om å få færrest mulig til å komme hit, og gi så få av dem som overhode mulig rett til varig opphold. Den politikken er jeg rett og slett uenig i.

gorilforbord@gmail.com