Vil Kommune-Norge ha frittgående kunstnere, eller vil de ha kreative fagfolk som lager behagelige prosjekt for dem som sitter med makt og midler?
I mange kommuner ytes støtte til profesjonell kultur kun dersom prosjektene er gunstige for det kommunale omdømmet. Med slike holdninger kan vi bare glemme å sette Trøndelag utenom Trondheim og Stiklestad på det nasjonale kulturkartet.
I sommer har det vært en del ståhei rundt en dokumentarfilm jeg har hatt regi for som heter «I skyggen av oljeeventyret». Målet mitt er ikke å rippe opp i denne, men jeg møtte noen holdninger fra lokal forvaltning underveis som jeg vet også finnes i mange andre kommuner i Trøndelag, og som angår viktige aspekt ved framtida til trøndersk kulturliv. Derfor denne artikkel.
Les også kommentaren «Kan vi tro på det vi ser?»
Det brygget nemlig opp til bråk da jeg la meg ut med ledelsen i Verdal kommune. De mente filmen i større grad burde tatt for seg det positive arbeidet kommunen har gjort i forhold til rus og kriminalitet de siste årene, og ikke være ensidig opptatt av de sosiale utfordringene Verdal hadde i forbindelse med oljeindustriutbygging. Dette har også vært hovedbegrunnelsen fra kommunens side underveis for å ikke støtte prosjektet.
De er slett ikke de eneste i Kommune-Norge som tenker slik. Det virker å være en ganske vanlig holdning fra ledere i offentlig forvaltning at de kun støtter prosjekt som framhever positive sider ved samfunnet de styrer. Gjennom mine egne og andres kulturproduksjoner i Trøndelag, har jeg sett flere tilfeller av dette. Det er betenkelig.
For det er ikke nødvendigvis historiene som er gunstige for kommuneledelsen det er viktig at folk får høre. Og det er ikke nødvendigvis ordføreren og rådmannen i en kommune som er best i stand til å vurdere hvilke kulturprosjekt som er bra for kommunens innbyggere, og hva som bør få se dagens lys.
Les mer om Verdal, «Rektoren gikk i over 30 begravelser»
Hva er egentlig kunst? Det er det mange meninger om, men en gjengs oppfatning er at kunst er noe unikt som forsøker å ta opp eller betrakte sider ved vårt samfunn gjennom kunstneriske virkemidler. Kunsten skal være fri og er nært knyttet til ytringsfriheten; den skal kunne mene og si det den ønsker, og kommentere samfunnet uten bindinger. Hva skjer da hvis det er ordføreren og rådmannen i en kommune som bestemmer hvilke kulturprosjekt som skal få støtte? Vil de for eksempel støtte et prosjekt som tar for seg utfordringene knyttet til eldreomsorg i den gitte kommunen?
Så lenge det er ordføreren og rådmannen som styrer utviklingen i denne sektoren, er det vanskelig for dem å være positive til prosjekt som vil kunne kritisere deres rolle. Jeg mener derfor det er innlysende at en kommune bør ha egne kulturledere med egne prosjektmidler for kultur som de bestemmer over. Midler som blir fordelt ut i fra kunstneriske kriterier, uten føringer fra hverken ordfører og rådmann. Nord-Trøndelag er blant de fylkene i landet som får minst penger fra støtteinstitusjoner som Kulturrådet, Fritt Ord og Norsk Filminstitutt. Hvorfor det? Det kommer altfor få søknader fra dere, klager de som administrerer disse støtteordningene nasjonalt. Kvaliteten er også for lav. Kanskje ville kvaliteten vært høyere og søknadene flere dersom man hadde lokale ordninger og kulturledere med beslutningsmyndighet som støttet opp under prosjekt med kunstneriske ambisjoner?
Prosjekt som ikke bare skal utgjøre et sosialt og trivelig tilbud til innbyggerne i kommunen, men som skal få dem til å tenke og reflektere omkring tema i samfunnet de lever i? Kanskje ville det vært enklere å utvikle seg som kunstner i Kommune-Norge da? Kanskje hadde veien til de nasjonale kulturmidlene vært kortere om kommunale og fylkeskommunale kulturansatte hadde mandat for å gi støtte og bistand til profesjonelle frilansere, ikke bare til frivillige organisasjoner?
Noen kunstformer er helt avhengig av offentlig støtte. Det kan man selvsagt like eller ikke like, men mange produksjoner ville aldri sett dagens lys om det ikke var for offentlige midler. Men dette handler ikke bare om penger, det handler like mye om holdninger. Det handler om hvor stor grad av åpenhet det er i et lokalsamfunn for å drøfte vanskelige tema gjennom bruk av kunstneriske virkemidler. Hvis det ikke er takhøyde for å ta opp vanskelige og ømfintlige tema, vil det rett og slett bli vanskelig for kunstnerne å ha sitt virke der.
Kunsten å utfordre seg selv
Store deler av meg liker å bo i Bygde-Norge, men jeg synes det er tungt å jobbe med kunst og kultur i kommuner som ikke i realiteten oppfordrer til profesjonell kunstproduksjon. Da jobber jeg heller andre steder, lager produksjoner der ordet er friere og skaperkraften mindre bundet. Det er vel og bra med støtte til kontorfellesskap og rådgivere, men i bunn og grunn er det produksjonene våre vi er mest avhengig av å få gjennomført skal vi kunne leve av dette.
Så spørs det da: Vil Kommune-Norge ha frittgående kunstnere, eller vil de ha kreative fagfolk som lager behagelige prosjekt for dem som sitter med makt og midler?
marte@scenemidt.no
Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, jordbruksoppgjøret og kulturkrangel.