Om ikke lenge er Olavsfestdagene i gang. Det er imponerende hva denne lange uken har gjort for byen vår.
Ikke bare er det blitt en kulturfestival. Men sammen med de siste tiårenes forsterkede satsing på Trondheim som pilegrimsmål, har festdagene også satt et helt annet fokus på Olavs-arven. Cor Norvegiæ som betyr Norges hjerte, ble Nidarosdomen en gang kalt, fordi den inneholdt skrinet med Olav den helliges relikvier. I mange år var det ute i Europa få som husket Trondheims posisjon som pilegrimsmål i middelalderen. Dette er i ferd med å snu.
Det har mange ganger slått meg hva det kan være disse moderne pilegrimene egentlig går og tenker på, når de for en dag eller to eller flere, går over fjellet, langs bekkefar og stier. Ja, de får i alle fall tenkt, reflektert over noe, sammenhengende, en stund. Og så slår det vel meg som alle andre at vår tid gir så liten plass for det, ut over på jobben. Det er så mye som stjeler vår oppmerksomhet. Vi går så fort forbi.
Lediggang er roten til mye godt
Jeg tenker stadig på en artikkel med tittelen «Ingen er bare det du ser», som Dag Aakre i Kirkens Bymisjon skrev for rundt ti år siden, hvor han påpekte hvor selvopptatt vi er blitt, og hvor ekstremt opptatt vi er blitt av yttersider og overflater, bilder og rykter – og langt mindre av relasjoner og forståelse. Vår vestlige kultur omtales ofte som nynarsissistisk, etter Narsissus i den greske mytologien. Han som var så betatt av sitt eget speilbilde i vannet at det ble hans undergang.
Yngstemann hos oss begynner på skole til høsten. I den anledning inviterte Ila skole foreldrene til et flott orienteringsmøte hvor hovedtemaet var hvor viktig det er å se barna – ikke bare våre egne, men alle i skolegården. Om det så bare er med et smil, et lite spørsmål eller en klapp på skulderen. Og hvor stor forskjell det faktisk kan gjøre å bli sett.
Kultur og fest over hele Trondheim
I barnehagen sammen med vår sønn gikk det en pike fra Eritrea. Hun ble alles favoritt. Hun møtte alle hver eneste dag med verdens største smil, og jeg er sikker på at det var fordi hun følte at hun ble sett, selv om hun ikke snakket norsk da hun kom, og selv om hun var et svært sjenert barn. Og sett ble hun. Da hun kom til Norge som toåring, kunne selvfølgelig heller ikke foreldrene hennes norsk. Og jeg tror det var hun som i hovedsak begynte å lære dem språket. Det er nok mange slike solskinnshistorier, men altfor mange opplever det motsatte. Vi går så fort forbi. Det var Gro Harlem Brundtland som i sin tid etterlyste den gode gamle nabokjerringa som brydde seg. De aller fleste av dem er som vi vet blitt borte. Noe gikk tapt, som alltid, til fremskrittets pris.
Les også lederen: Vanskelig å forstå at Aurora ikke var velkommen i Nidarosdomen
I sommersolen (i alle fall noen steder i landet) kan vi dovne oss med lang frokost og tynne aviser. Vi må kanskje skylde på den såkalte agurktiden, med mange kjendisoppslag, forslag til grillretter og overfladiske oppslag om den nye sjefen i Det hvite hus, som vår sønn for øvrig med overlegg kaller president Trøff. Og så inneholder avisene litt fotballstoff selvfølgelig. Det skulle bare mangle.
I bokhyllen på hytta står det noen velbrukte bøker. To av dem er Thorbjørn Egners «Musikantene kommer til byen» og Astrid Lindgrens «Ronja Røverdatter». De går vi sjelden raskt forbi.
Når musikantene synger sin muntre vise kan i alle fall alle teksten på første vers. Og det er vel verd å bruke god tid på tegningene også. Når Ronja og Birk har rømt ut i Mattisskogen stiger stadig spenningen side for side. Men det er så fint og trist også. Det er rent slik at de voksne må kremte litt for å bli klar til å gå i gang med neste setning. Da hender det at barna kaster et overrasket blikk på den av foreldrene som leser, og lurer på hvorfor det renner en tåre på kinnet.
Og da har vi all verdens tid!
TERJE ROLL DANIELSEN