Like sikkert som at sol følger regn, og at utpust følger innpust: Sensur følger eksamen.

Elever og studenter har hatt eksamen. Et omfattende arbeid skal så gjøres for å rangere og sortere folk. Det gleder neppe de fleste sensorer seg spesielt til, for det er et seigt stykke arbeide. Men det må gjøres, med det alvoret det fortjener. Feil, slurv og unøyaktigheter kan vippe livet til noen på en annen kurs enn de helst skulle hatt. År om annet slår avisene opp skrekkhistorier om sprik i karakterene.

LES OGSÅ: Trøndelagsmodellen for fred

Vi som sensurerer skulle nok gjerne sett at denne delen av jobben kunne blitt gjort bedre og mer effektivt. Det er jo så mye annet som rasjonaliseres og effektiviseres, ikke minst i offentlig sektor, så hvorfor ikke sensuren? Ved NTNU gjør man også en innsats for å rasjonalisere og effektivisere. Fusjoner skal jo gi synergieffekter.

LES OGSÅ: Strøm med tilbehør

Det er et ord som får noen til å avsikre sin Browning. Noen mener fusjoner ikke gir effektivisering. Professor Bjørn Jamtveit ved Universitetet i Oslo advarte i «Forskerforum» 24. april 2015 om at større enheter krever mer administrasjon per ansatt enn mindre enheter.

Likevel vil NTNU kutte i administrasjon og IT-støtte. Dette er nok dels svar på advarslene om at administrasjonen vil komme til å vokse, dels er det direkte svar på kuttkrav fra regjeringa.

Sensuren skal digitaliseres, for digitalisering skal være effektiviserende. I vår har vi brukt verktøyet Inspera. Til manges frustrasjon. Det er et tungvint og lite selvforklarende verktøy. Før fikk folk papirbunker med besvarelsene som skulle vurderes. Man sensurerte, førte karakterene i en protokoll som man signerte og ga til eksamenskontoret. Nå må faglig ansatte først opprette stedet der studentene skal finne eksamensoppgaven og levere besvarelsen, og man må legge inn oppgaven.

LES OGSÅ: Økonomi må ikke stoppe lovende kreftmedisiner

Av gode grunner mener mange det er bedre å sensurere på papir enn på skjerm. Da må man selv skrive ut hver besvarelse. I Inspera måtte det tretten klikk til, rundt omkring på skjermen, for hver utskrift. Etter at besvarelsen er vurdert, må det seks klikk til for å legge inn én karakter. Så må man klikke for å godkjenne vurderinga. Deretter må man skrive ut protokollen på papir (eeh … digitalisering, sa du?), signere den og levere til eksamenskontoret. Dette tok meg to hele arbeidsdager.

Inspirasjon til mye av endringene i offentlig sektor – noen mener for mye – hentes fra næringslivstanker. Men har de glemt selve Moseboka hos «Adam Smiths venner»?

Et hovedmoment for Adam Smith i «Wealth of Nations», var spesialisering. Det skal gi mest mulig rasjonell produksjon, til det beste for flest.

LES OGSÅ: Vi er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år

Det er mest rasjonelt at den som er best til å gjøre en oppgave, gjør den. Ved å spesialisere seg, blir man bedre. Smith bruker en nålefabrikk som eksempel. Han finner at det skal atten ulike operasjoner til for å lage ei nål. Om én arbeider gjør alle disse etter tur, går det seint.

Det går mye raskere om hver arbeider jobber med hver sin operasjon. Da mangedobles produksjonen. Effektivisering.

Jeg unner administrativt ansatte ved NTNU virkelig rikelig med lettelse i arbeidspresset, for det presset er stort! Men digitalisering av vurdering er ikke effektivisering. Det er flytting av arbeidsoppgaver. Og flyttinga gir faktisk avspesialisering. Man har snudd Adam Smith i grava. NTNU vil at fagfolk skal undervise og forske mer, men i tillegg skal de administrere mer. Det tar tid. Tid som helst skulle gått til å sikre at selve vurderinga blir så grundig som den bør. Det er ikke rasjonalisering, det senker kvaliteten.

Digitalisere. Effektivisere. Rasjonalisere. Det er nok ikke bare jeg som hører en skummel stemme her. «Reparere. Revidere. Registrere.» Ja, det er Gorgon vaktmester. Følelsen av å liksom rasjonalisere sensurarbeidet er omtrent så surrealistisk som Pompel og Pilt. Resignere. Respirere …

Twitter: @ivarsorensen