Vi har alle fordommer, og de skumleste er dem vi ikke er klar over selv.
- Jøss, du er jo hyggelig, jo! -Eh, ja..? -Ja, selv om du er sånn Høyre-dame, altså.
Dette er en typisk dialog hentet fra fra-virkeligheten-historien «En alminnelig kveld på Solsiden». Min virkelighet, men man kunne sikkert ha byttet ut Høyre med SV, så kunne det vært hentet fra en annens.
LES OGSÅ: Trøndelagsmodellen for fred
Fordi sommeren hittil (inkludert mai) har vært så tragisk her i Trøndelag, har jeg drevet mest med inneaktiviteter. Og siden verken håndarbeidsinteressen eller -evnen er gått i arv i min familie, og jeg allerede har sett alt som er britisk og går sakte på Netflix, har tiden gått med på å fundere over forskjellige ting. Bokser, for eksempel. Eller vårt behov for å plassere hverandre i dem.
LES OGSÅ: Strøm med tilbehør
-Høyresida ønsker å skape et kaldt samfunn, sa en fremtredende politiker på motsatt side på et av mine første bystyremøter.
Jeg var ennå ikke så erfaren at det ikke gikk inn på meg. Jeg forsto jo at det ikke var meg personlig vedkommende mente, men det kjentes likevel urettferdig. Senere skjønte jeg at det var en type retorikk man bruker, særlig i valgkamptider, og at ingen vet bedre enn dem som arbeider med politikk til daglig at det er bra folk i alle politiske leire og at de fleste har et oppriktig ønske om å skape et bedre samfunn.
LES OGSÅ: Vi er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år
Folk flest sitter likevel igjen med et annet inntrykk. Ironisk nok fordi en del politikere utad har et behov for å sette negative merkelapper på sine motstandere for å gjøre seg selv og eget parti mer tiltrekkende på velgerne.
Men ikke bare i politikken har vi behov for å systematisere hverandre, få litt orden i sysakene slik at vi kan forstå verden bedre.
-Jeg kjenner en muslim, men han er faktisk «helt vanlig»! Og hvor ofte hørte vi ikke før det samme sagt om homofile. Er man først det ene eller andre, er det liksom DET du er, og i liten grad noe annet.
Per Christian Foss sa en gang at han da han var yngre ikke ville gå ut offentlig med at han var homofil, blant annet fordi han da kunne bli oppfattet som en «homopolitiker», og at dette ville ta fokuset bort fra andre saker han var opptatt av. I dag hadde nok situasjonen vært annerledes. Jeg tror for eksempel de fleste tenker på helseminister Bent Høie som en helsepolitiker som tilfeldigvis er gift med en mann, ikke som en homofil politiker som tilfeldigvis er opptatt av helsespørsmål.
LES OGSÅ: Jupiter fra Youngstorget
Men rett skal være rett. Det er ikke lett å komme bort fra det stemplet du har fått. Men der er håp. Hvis du i tillegg til å være plassert i en eller annet boks, er så heldig at noen oppdager at du faktisk også er ganske «vanlig», er du reddet. «Vanlig» er som kjent en norsk hedersbetegnelse nesten like gjev som «folkelig».
For er noen «vanlig» betyr det at vedkommende er omtrent som deg selv. I alle fall er denne personen ikke så mye bedre, dårligere eller annerledes enn deg, og dermed ikke truende eller utfordrende for din selvfølelse.
Og er vedkommende riktig heldig, er han eller hun «folkelig» i tillegg, slik alle politikere drømmer om å være der de i valgkamptider stiller i supporterskjerf på fotballbanen og foreviger det hele med en selfie på Facebook.
Og her avslører jeg jo selvfølgelig min egen forutinntatthet overfor fotballinteresserte politikere i valgkamptider. Men nok om det.
Vi har alle fordommer, og de skumleste er dem vi ikke er klar over selv. En dommer jeg kjenner sa en gang at fordelen med jusutdanningen og årene som dommer var at det hadde lært henne å bli bevisst egne sympatier og antipatier og korrigere for dem.
Vår lovgivning tar også høyde for slik korreksjon – vedtak som er tuftet på «utenforliggende hensyn», kan gjøre at vedtakene blir kjent ugyldige, og rettskildelæren skaper orden i hvilken rang vi skal tillegge ulike rettskilder. Men dette er bare verktøy. Håndverkeren er den viktigste.
Akkurat som boksåpnere. Vi har redskapet, vi må bare åpne.
merethe.ranum@outlook.com