Årets ferie til Kaukasus fikk meg til å tenke på våre norske verdier. Det viste seg at vi har en nær historie og at Fridtjof Nansen er en folkehelt i Armenia.

Da jeg fortalte en venn at årets ferie skulle gå til Kaukasus, og skulle tilbringes i landene Georgia, Armenia og Azerbajdjan, uttrykte han helhjertet at jeg var rar, samtidig som jeg ble anbefalt å lese ei bok om Langtvekkistan. Så feil kan man ta! Det viste seg at vi har en nær historie og at Fridtjof Nansen er en folkehelt i Armenia.

For mange, kanskje de fleste nordmenn, er Fridtjof Nansen mest kjent som polfarer. En oppdager og eventyrer. En som sammen med våre andre polarhelter som Roald Amundsen, Hjalmar Johansen og Oscar Wisting satte Norge på det internasjonale kartet. De var med å skape vår kultur, den norske selvfølelsen og vår identitet da vi var i starten av vår nasjonsbygging ved inngangen til 1900-tallet.

Det som er mindre kjent, og som kanskje skulle gitt oss økt stolthet, er Nansens humanitære arbeid. Hans rolle som internasjonal politiker og diplomat. Hans store og brennende engasjement for flyktninger etter første verdenskrig.

Diplomaten Nansen sørget for nødhjelp til millioner som var rammet av hungersnød og han hjalp flyktninger som var for-drevet til å finne nye hjemland.

I Armenia besøkte jeg et minnesmerke etter et folkemord som var relativt ukjent for meg. Under folkemordet på armenerne ble en og en halv million mennesker utryddet, enten drept eller sultet til døde i årene rundt første verdenskrig.

Dette folkemordet er sammen med Holocaust og folkemordet i Rwanda de tre arketypiske og uomtvistelige folkemordene i vår tid - selv om mange land, inkludert Norge, ikke har anerkjent at det fant sted mest sannsynlig av frykt for å provosere Tyrkia.

Under mitt besøk fikk jeg lære hvor høyt aktet Nansen var og fremdeles er blant armenere, og hvilken heltestatus han har etter folkemordene i 1915.

I Armenias hovedstad Jerevan finner vi akkurat som i Trondheim, en Fridtjof Nansens vei. Her står også en statue av Nansen der han deler ut pass. I tillegg finnes et eget Nansen-museum og bøker om og av han er å få kjøpt flere steder. Her lærer jeg at det ikke var lite Nansen utrettet. Han ble oppnevnt som den første høykommissær for flyktninger, og brukte sine diplomatiske evner til å etablere Nansenpasset for statsløse flyktninger. I alt 52 land anerkjente passet. Dette ga omtrent 450 000 mennesker på flukt et tryggere liv og en ny mulighet. For sin innsats mottok Fridtjof Nansen i 1922 Nobels fredspris.

Les også: Det er for lettvint å sette likhetstegn mellom kristendom og norske verdier

For en helt han var, og for et utgangspunkt han skapte for vår norske identitets- og kulturbygging som ung nasjon. Med sitt engasjement for medmennesker, uavhengig av kulturell bakgrunn, og med stor rettferdighetssans, tok han ansvar. Jeg kjente meg stolt som nordmann der jeg vandret rundt i Nansens fotspor. Det er slike helter og ledere Norge vil være kjent for, tenkte jeg!

Samtidig i Norge pågikk en debatt blant våre nasjonale politikere om norske verdier. Kulturministeren kastet seg inn i debatten sammen med nestleder i Senterpartiet.

De uttrykte redsel for at de norske verdiene og den norske identiteten er truet. «Vi må våge å være norske», sa kulturminister Helleland til VG. Jeg er så enig! Jeg er også bekymret, men ikke for brunosten eller norsk barne-TV. Jeg er bekymret for at verdier som Fridtjof Nansen og hans likemenn og kvinner forfektet og kjempet for, trues.

Les også: KrF ser rødt etter Listhaug-utspill

Jeg er bekymret for at vi blir oss selv nok og at den pågående valgkampen mellom våre nasjonale politikere reduserer de norske verdiene. At redsel for det som er annerledes får sterkere fotfeste enn medmenneskelighet.

På dødsleiet uttrykte Nansen til en nær venn at «Jeg ligger bare her og tenker på at ennå var det så meget jeg skulle ha utrettet». Fredsprisvinneren Fridtjof Nansen og hans engasjement og verdier er min norske identitet.

Han banet vei da den nye nasjonen Norge var i støpeskjeen. Det gjør meg stolt. Jeg kjenner ikke på samme stolthet når jeg hører ordskiftet ved starten av valgkampen blant flere av våre politikere. Kontrasten til mine erfaringer fra Kaukasus blir store.

heidi.fossland.gmail.com

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter