Fyrverkeri og symfoniorkester i Borggården og Daniel Lanois' mektige lydmaleri i Domen ga en spesiell og sprakende finale på en festival enda bedre enn summen av arrangement.
Den 55. utgaven av Olavsfestdagene er over, med svært mange arrangement over et stort spekter, av gjennomgående høy kvalitet. Festivalen har stått som en søyle over ei kulturuke det neppe har vært maken til i Trondheim, med ekstra medløft fra vær og folkeliv.
Les også «Trondheims store uke»
På papiret, i en slags limbo mellom endring av tilskuddsordninger i Kultur-Norge, kunne årets utgave av Olavsfestdagene fortone seg som et «mellomår». Slik har det heldigvis bare unntaksvis fortonet seg fra scener og i saler. Festivalen har truffet mange så godt, og skapt en tillit hos publikum som på noen områder bør gi rom for å løfte ambisjonene ytterligere.
Det var på høy tid med en klassisk konsert i Borggården, behørig markert med fyrverkeri lørdag. Klassisk utendørskonsert er en risikosport i Trondheim, men årets forsøk bør være noe å bygge videre på, med mulighet til å løfte og gjøre enda mer ut av festivalens klassiske program.
I spennet mellom kirkefest og folkefest, med mye vakker musikk og mange kloke ord, trengs det noen arrangement som utfordrer eller røsker litt i forestillinger og sanseapparat. Sånn sett var spranget rett fra Sommerfest med Trondheim symfoniorkester i Borggården til konsert i Nidarosdomen med Daniel Lanois med band og video natt til søndag nesten overveldende.
En av de underkjente perlene i Olavsfestdagens program er serien «Min Tro», hvor flere av festivalens største profiler intervjues om tro, liv og kunst i Vår frue kirke, gratis for publikum. Lørdag stilte Daniel Lanois i samtale med Vårt Lands kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo. En av populærmusikkens mest innflytelsesrike musikkprodusenter fortalte om sin kjærlighet til steelgitar, og den kirkelige bruken av instrumentet i fargede menigheter i USA fra 1930-tallet og utover. Rett og slett som en rimeligere erstatning for orgel, etter hvert kalt «sacred steel».
I samtalen fortalte Lanois at han hadde besøkt Nidarosdomen kvelden før, og at han og bandet i ærefrykt for kirkerommet ville spille lavere, men desto mer inderlig i konserten lørdag kveld. Noen tilhørere syntes neppe det låt særlig lavt da han sammen med sine to musikere dro i gang en konsert som tidvis bød på noe av de mest intense lydmaleriene jeg har hørt i Nidarosdomen, inkludert Motorpsychos «En konsert for folk flest» i 2014.
Innimellom spilte Lanois noen av sine beste, mer tradisjonelle sanger som «The Maker», «The Messenger» og «I Love You», med ekko til hans strålende konsert i Dokkhuset i 2012. Det var likevel som instrumentaltrio og særlig med Lanois på steelgitar at konserten røsket best og mest, for noen kanskje i overkant. Med video prosjektert på orgelpipene og mektig samspill mellom Lanois og Jim Wilson (bass) og trommis Kyle Crane (mannen som faktisk spiller trommene for hovedrollen i Oscar-filmen «Whiplash»).
Hva vil bli stående fra årets festival og hvor er Olavsfestdagene på vei? Vestfrontmøtet har blitt stadig bedre siden starten, men tåler mer og tyngre meningsbryting. Flytting av scenen i Borggården har skapt diskusjon. Mindre mulighet til selfie og bilder foran scenen med Domen i bakgrunnen, oppveies og vel så det av tettere avstand mellom scene og publikum, samt svært bra lyd på flere konserter. Bruk av Ytre Kongsgård til marked, mat og teltscene har gitt mer konsentrert festivalområde, med større potensial enn det som ble tatt ut denne gang.
Den japanske mesterdirigenten Masaaki Suzuki i Bach og Telemann i Nidarosdomen, Stargates «kammermusikk-avdeling» med deler av TrondheimSolistene og Ne-Yo, Rosanne Cash i utsøkt finale med «500 miles» i Vår frue kirke, er blant øyeblikkene som har gjort Olavsfestdagene i 2017 minneverdige. NRKs anmelder karakteriserte dessuten Trondheim symfoniorkesters konsert med musikk av Sofia Gubaidulina som et av høydepunktene i klassisk musikk i Norge i år.
Det blir interessant å se om «stevnekollisjon» med Robbie Williams i Granåsen merkes på festivalens billettsalg. Selv om det har vært større stjerner på programmet tidligere, viser Olavsfestdagene imponerende evne til å spille godt på festivalens sjel og særpreg. Tenk så mye fattigere og gråere byen ville vært uten denne festivalen.