Flertallet av våre rikspolitikere er enige om at vår kulturarv og våre naturperler må bevares, men de er i liten grad villig til å bruke penger på det.

Der de fleste av oss vil bo, har noen som oftest bodd før oss i mange tusen år. Den største konsentrasjonen av arkeologi, kulturminner og verneverdig bygningsarv finner vi derfor i de delene av landet hvor det i dag er mest vekst og aktivitet. De landskapene som har størst artsmangfold er også de mest attraktive for å drive jordbruk i. Vi og dyrelivet tiltrekkes jo av den samme næringsrikdommen. Det er i grunne havområder med rike korallrev det er lettest å drive oppdrettsnæring. Langgrunne mudderfjærer fulle av vadefugler er de enkleste og billigste områdene å omforme til nærings- og industriarealer.

Les også: Gamle hus er en ressurs. Ta vare på originalen!

Vern er av ovenfor nevnte grunner nesten alltid en konfliktfylt affære. De områdene som det er viktigst å verne er som oftest både lønnsomme og enkle å benytte til andre formål. I prosessen med å ta vare på de viktigste naturområdene, de mest verdifulle kulturminnene, bygningsmiljøene og den rikeste arkeologien havner vernemyndigheter, organisasjoner og aktivister som regel i konflikt med næringsliv og kommune-, fylkes- og rikspolitikere. Vern går nesten alltid på bekostning av andre interesser. Det ligger i sakens natur.

Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom

Det er allikevel bred politisk enighet i Norge om at vern er nødvendig for å bevare vår kulturarv og vårt naturmangfold. Til tross for dette er vern et usedvanlig lite robust redskap. Begrensningene det skaper blir i altfor liten grad kompensert med investeringer som kan gjøre det som blir vernet til en ressurs for stedet det befinner seg i. Altså, det burde jo vært en gladsak for en ordfører at eksperter kommer og sier at noe lokalsamfunnet knapt visste at var der, har høy nasjonal verdi. Men når de samme ekspertene ikke har ressurser til å lære kommunen hvordan det nasjonalt verdifulle skal utnyttes, blir oppturen begrenset.

Unn deg denne fine teksten: Gutten kikker bort på sin bestemor: «Hvorfor har du så mange streker i ansiktet?»

Kunnskapen om hvordan man skal utvikle kulturminner og naturverdier til ressurser for å bygge bolyst og salg av opplevelser er forsvinnende liten i dagens Norge, men vi har masse kunnskap om næringer som ofte blir ekstra lønnsomme om de ikke må ta hensyn til kulturminner eller naturverdier. Derfor favoriseres disse løsningene ofte av lokalpolitikere og næringsliv. Sett fra et moralsk perspektiv har vi alle et ansvar for å ta vare på vår arv og på skaperverket rundt oss, men det kan man gjenta til man blir grønn. De færreste ordførere i landet har mot til å si nei til de næringene lokalmiljøet vet hvordan de skal skape arbeidsplasser av, og favorisere verdier ingen i lokalsamfunnet vet hvordan de skal utnytte. Det burde derfor i langt større grad enn i dag lønne seg for norske kommunestyrer å ta vare på sine nasjonale verdier.

Opptatt av debatt? Les også: Rosa hamburgere – er det så farlig da?

For å bøte på dette må regionale og nasjonale myndigheter få ressurser til å følge opp vern med utviklingsrettede investeringer og kompetansehevingstiltak. Hadde dette blitt gjort ville trolig ikke konfliktnivået omkring verneprosesser vært så stort som det er i dag og kulturarv og natur ville vært bedre ivaretatt. Det at det ikke finnes noe å sukre pillen med skyldes manglende politiske prioriteringer. Våre rikspolitikere vil verne, men de vil ikke betale det det koster å gjøre det på en måte som er god både for det som skal bevares og for lokalsamfunnet det befinner seg i.

Mer debatt: I dag har jeg to fosterbarnebarn, men i morgen har jeg bare ett

I rikspolitikken er det slik at de som bare snakker om at en sak er viktig, men ikke er villig til å prioritere den økonomisk, ikke kan betraktes som seriøse. Det samme kan sies om politikere som bare er villig til å løfte fram de sidene ved en sak som ikke koster noe. I debatten om norsk kultur kan man enkelt teste politikeres seriøsitet på denne måten. Partier og regjeringer synliggjør sine verdier gjennom prioriteringer i budsjettene. La oss derfor fram til 11. september se hvilke partier som er villig til å satse på det som virkelig definerer det særegent norske, nemlig vår kulturarv og våre naturverdier. La oss se hvem som faktisk mener det!

Hør våre kommentatorer snakke om kristne verdier, norsk og trøndersk kultur og litt valgkamp. Gjest: Ingvild Kjerkol (Ap)

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter