Timeglasset er i ferd med å renne ut. Naturen tåler ikke mer. Hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Vi har hørt det så ofte at det går inn det ene øret og ut av det andre. De fleste av oss erkjenner i større eller mindre grad problemet, men vi klarer ikke eller vil ikke endre livsstil. Hvorfor bare jeg?

Vi kan alltids sortere søpla, men fortsetter å fly kloden rundt bare fordi vi har lyst. Vi kan alltids tallfeste mål om utslippskutt innen et eller annet årstall, men fortsetter å pumpe opp olje, tilrettelegge for økende biltrafikk og tillate profitt (unnskyld, arbeidsplasser) på bekostning av naturverdier.

Les kommentaren: «Hawking på feil klode»

Hvorfor fører ikke kunnskap til handling? Spørsmålet har mange svar. Det handler både om tunge og mektige samfunnsstrukturer som forutsetter evig økonomisk vekst – og det handler om menneskets natur der kortsiktig tilfredsstillelse er en del av vår nedarvede psykologi. Begge deler er det vanskelig å gjøre noe med. Eller?

To ferske publikasjoner denne høsten, et essay og en bok, forklarer hver på sin måte hvordan vi, både som samfunn og individer, strever med å finne ut av hvordan vi skal unngå å sage over greina vi sitter på. For vi strever virkelig. Stadig mer fakta og kunnskap gjør det klart at vi ikke kan fortsette som før. Naturens tålegrense er for lengst nådd. Ressurser og råvarer brukes opp, matjord forsvinner, arter utryddes og temperaturen stiger.

Les kommentaren: «Vår suksess er vår fiasko»

Personer eller partier som vil gjøre ord til handling, blir omtalt som moralister eller utopister. Enten er det for smått og ubetydelig eller så er det for omfattende, urealistisk og samfunnsnedbrytende.

I essayet «Krisens tidsalder og veien ut», som han nylig leste opp i NRK radio, reflekterer filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen spennende rundt pave Frans’ oppsiktsvekkende tydelige og meget leseverdige lærebrev (ensyklika) «Laudato Si» fra 2015. I skriftet på 180 sider fastslår paven at overdrevet konsum og miljøendringer kan ende i katastrofer. Han understreker at de rike landene, og det økonomiske systemet, har hovedansvaret for miljøkrisen og verdens fattigdom. Når multinasjonale økonomiske interesser overkjører politikken og det «felles beste», er vi ille ute.

Vetlesen påpeker at mens Parisavtalen inneholder lite om årsakene til klimakrisen, sier paven i klartekst at vi ikke kan fortsette med «business as usual». Systemet som forårsaker ødeleggelsene, kan ikke gi oss løsningen. Pave Frans skriver at tiden er overmoden for å forlate vår irrasjonelle tiltro til fremskrittet og at markedskreftene og teknologien løser alt. Så mye for «det grønne skiftet».

Les pavens «ensyklika» om miljøet her (offisiell, engelsk oversettelse): «Laudato Si»

Klimadebatten angripes fra en annen vinkel i den nyutgitte boken «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming» av psykologen og økonomen Per Espen Stoknes. Han tar tak i paradokset med at kanskje halvparten av befolkningen i de rike landene velger å stole på det lille mindretallet (1-3 prosent) av eksperter som tviler på menneskeskapte klimaforstyrrelser.

Det er like viktig å forstå folks reaksjoner på klimaendringer som å forstå selve klimaendringene, skriver Stoknes. Istedenfor å slå tvilerne og benekterne i hodet med fakta og bebreidelser, bør vi skjønne hvorfor de reagerer som de gjør. Mye av løsningen handler om at mennesket må erfare at det er en del av naturen.

Hør Vetlesen lese sitt essay (NRK radio) her: «Krisens tidsalder og veien ut»

Stoknes har rett i at nøkkelen til forandring finnes i menneskenes tanker og reaksjonsmønstre. Samtidig er det umulig å komme unna samfunnsanalysen som pave Frans leverer. Hans helhetlige forståelse av at klimaforstyrrelser, forurensing, ressursforbruk og ikke minst fattigdom og ufrihet også henger sammen med en økonomisk verdensordning som har spilt fallitt, har gjort ham til en av verdens viktigste premissleverandører i miljøkampen (og gitt ham kommuniststempelet fra høyresiden i USA).

Les også Adresseavisens leder: Utrydder vi planter og dyr, rammer vi oss selv

Å si at det bare er vårt personlige ansvar å stoppe overforbruket og utslippene, er en tilsløring av vekstøkonomiens iboende slagside. Samtidig, i et fungerende demokrati har det stor betydning hva hver enkelt av oss mener og ikke minst foretar seg.

Politikerne gjør kanskje det de mener er rett, men oftere det som gir stemmer og posisjon. Vi får de politikerne vi fortjener.

Les kronikken: «Markens føde»

Hør våre kommentatorer og gjest Yngve Brox oppsummere årets valgkamp i podkasten OmAdressert

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter