Det er riktig at vår kultur er truet, men innvandrerne har ingen skyld i dette. Moderne norske verdier er i dag den største trusselen mot den norske kulturarven.

Den norske kulturdebatten er proppet med paradokser. Mens man på svært upresist grunnlag krangler om hva norsk kultur er, forfaller vår kulturarv i et rasende tempo. Helt moderne tilkjempede rettigheter, som for eksempel likestilling, blir bortimot løftet fram som tusenårige norske verdier, mens det som faktisk bærer med seg så lange linjer, nemlig de synlige sporene i omgivelsene, overses fullstendig.

LES OGSÅ: Det typisk norske er viktig- bare det ikke koster noe

Norges udiskutable særegenhet, det som skiller landet, regionene, byene og bygdene fra andre steder, snakker vi lite om. Vi har ofte like klare forestillinger om hvordan den engelske landsbygda, Nederlands byer og greske landsbyer ser ut, som av hvordan folkene er. Vi forstår dette som viktige byggesteiner i disse landenes nasjonale kultur. Men nordmenn har tilsynelatende liten evne til å overføre dette verdisynet til hjemlige forhold.

Ingen innvandrere har noen skyld i at det rives trønderlåner, brennes stabbur, at historiske bymiljøer raseres, at hele landskaps særegenhet utraderes og at vi med det bryter ned en lesbar og synlig tusenårig utvikling. Det er de nyrike og kunnskapsløse elementene i majoritetskulturen som er nasjonens store ødelegger. Vi har nå råd til å utradere vår egenart av bekvemmelighetshensyn, og vi gjør det.

Les også: Gamle hus er en ressurs. Ta vare på originalen!

Det som kanskje best illustrerer svakhetene ved vår kultur er det norske synet på fenomenet og begrepet museum. Mens det å vedlikeholde, bo i og bruke den historiske bygningsarven er en selvfølgelig del av et moderne liv ellers i Europa, har vi her hjemme begynt å beskrive dette som en museal virksomhet. Historien skal ikke lenger være noe vi må forholde oss til i vår hverdag. Den hører hjemme på museum. Her er noen eksempler fra den siste tiden:

Yrkesbetegnelsen tømrer betyr ikke lenger å kunne å lafte, selv om noen fortsatt kan kunsten. En av skolene som underviser i tradisjonshåndverk heter Hjerleid og ligger på Dovre. For to uker siden skulle den nasjonale nemnda som bedømmer svenneprøver for tømrerfaget komme dit i anledning fagprøver i lafting. Som en kommentar til de fremmøtte uttalte nemndas leder at lafting egentlig ikke lenger hører med til tømrerfaget, men er å betrakte som et museumshåndverk. Vi husker fortsatt hvordan Direktoratet for byggkvalitet forsøkte å utradere laftehåndverket i Norge ved å forby bygging av tømmerhus på over 150 kvadratmeter i 2015.

Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom

Når organene som forvalter lov og utdanning handler og uttaler seg slik er det verd å minne om at det fortsatt finnes om lag 500000 laftede hus i dette landet som er bygget fra 1200-tallet til vår egen tid. Bare i Midtbyen i Trondheim er flere hus laftet enn de som er bygget i andre teknikker. Dersom laftehåndverket forsvinner vil denne bygningsarven, som har preget landet i 800 år, ikke lenger kunne vedlikeholdes. Det blir litt som om nederlenderne forbød muring i tegl, eller italienerne avviklet kunsten å bygge med naturstein. Museumshåndverk?

En kulturarvsaktivist fra Frøya fortalte nylig om hvordan det å etablere et bygdemuseum i hans kommune har blitt løftet fram som en løsning for å frigjøre resten av øya til utvikling, innforstått rive alt det gamle utenfor bygdetunets gjerder. Dette dukker også opp som et argument i by- og bygdeutviklingsdebatter i resten av Norge. Siden det å ta vare på det gamle oppfattes av så mange som noe musealt er det logisk at huset heller bør sendes til for eksempel Sverresborg. For Midtbyen skal jo ikke bli et museum må vite. Dette kunnskapsløse synet på museumsvirksomhet og bruken av begrepet er i ferd med å skape et mer og mer identitetsløst norsk landskap.

Unn deg denne fine teksten: Gutten kikker bort på sin bestemor: «Hvorfor har du så mange streker i ansiktet?»

Dagens politiske situasjon tilsier at kulturdebatten kommer til å fortsette. Dersom det er et politisk mål at nordmenn skal vite hvor de kommer fra, må de læres hvordan de skal ta vare på det som minner dem om det. La dette derfor få en like stor plass i debatten som hijab og vafler.