Fiskeoppdretterne markerer seg blant de rikeste. Antakelig har vi bare sett begynnelsen.
Tigangen og litt til. Det er veksten i andelen havbruksfolk blant de 100 rikeste i Trøndelag de siste ti årene, ifølge skattelistene. Oppdretterne har gått fra å ha to på lista i 2007 til 23 i 2016. Mye tyder på at det bare er begynnelsen. Man skal lete lenge etter piler som peker nedover for næringen.
Verdens appetitt på sjømat er uten grenser. Allerede i dag gafler vi i oss mer fisk enn storfekjøtt. I 2019 kommer verden til å spise mer oppdrettsfisk enn villfisk, spår FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). For bare tre år siden trodde FAO at det først ville skje i 2022. En kombinasjon av overfiske og vekst i etterspørselen framskynder utviklingen.
Prisen på laks nådde rekordhøyder i fjor, etter at en algeoppblomstring tok kvelertak på chilenske oppdrettsanlegg. I år forventer oppdrettsnæringen globalt en vekst på omkring sju prosent, eller 150 milliarder dollar. Det er én milliard mer enn rekordåret 2014. Drivkraften? Økt etterspørsel etter reker og laks. At prisen er høy, er tydeligvis ikke noen hindring for dem som vil legge lakserosa kjøtt på tallerkenen.
Selv om det globale sjømatmarkedet vokser, går ikke alt på skinner for norsk oppdrett.
Med stor vekst følger voksesmerter. Oppdrettsnæringen har lenge hatt omdømmeproblemer, ikke minst på grunn av sykdom, rømming og lus. Hvis Salmars havmerd, som skal sikre fisken mot lus og rømming, fungerer etter planen, kan Witzøe-familien lene seg tilbake og se inntektene strømme inn.
LES KOMMENTAREN: Lakserikingene må betale for seg
Kommunenes skatteinntekter fra oppdrettsnæringen er små. Fellesskapet drar først og fremst nytte av at oppdrettsnæringen skaper arbeidsplasser, ikke av at selskapene betaler skatt. Snart kan det også endre seg. Hittil har oppdrettsnæringa vært bundet til havet og dermed kystkommuner. Tidligere i år hevdet selskapet Atlantic Sapphire at de hadde gjort store framskritt med sin landbaserte merd utenfor Esbjerg i Danmark. Lykkes de, kan store deler av oppdrettsnæringen flytte utenlands, der arbeidskraften er billigere og de store markedene nærmere. Da får vi flere havbruksfolk på rikinglistene, men norsk oppdrett blir det mindre av.
Den kanskje viktigste trusselen kommer fra Kina. For øyeblikket er det importert fisk som stiller kinesernes hunger etter sjømat. Nå som forholdet mellom Norge og Kina er noenlunde normalisert, kan norske eksportører gni seg i hendene over at et gigantisk marked åpner seg for norsk sjømateksport. Hvor lenge det varer, er uvisst. Kina har sin egen oppdrettsnæring som på sikt kan dempe veksten i norsk havbruk.
Den kinesiske oppdrettsnæringen sliter imidlertid med dårlig regulering og lite bærekraftig drift. Snur de skuta, kan markedet for norsk fisk krympe. Det er nok mer enn én norsk havbrukssjef som krysser fingrene for at kineserne satser på sjøpølser i stedet for laks. Så lenge ikke franskmenn og tyskere lar seg friste til å sette tennene i den taggete krabaten, kan nordmennene beholde store deler av det europeiske markedet for seg selv. Med mindre sjøpølse og Chablis viser seg å være en formidabel kombinasjon, er uværet langt unna.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter