Signert

Rakner fastlegeordningen?

Vi leser om «trønderopprøret», det var tema i NRKs «Debatten» sist torsdag, og mange undrer seg sikkert over hva det er med denne fastlegeordningen som skaper slik uro for tiden.

Trønderopprøret: «Alle hadde samme slags opplevelse. Dermed samlet de seg til denne kronikken 11. juli. Den ble innledningen til det som i Helse-Norge nå allerede kalles trønderopprøret» skriver Steinar Westin. Faksimile: Kronikk i Adresseavisen 11. juli 2017.

Saken oppdateres.

«Du kan miste fastlegen din», lød det i en kronikk i Adresseavisen i sommer, signert et knippe av byens meste erfarne fastleger. De hadde vært på kurs sammen på Island, og under en lang busstur underveis hadde de betrodd hverandre at de ikke lenger hadde det så greit i jobben. At de følte seg tiltakende overkjørt, overarbeidet og underfinansiert. Mange var usikre på om de i det hele tatt orket å fortsette som fastleger.

Les kronikken som startet trønderoppørert her: Fastlegeordningen vakler


Når de fikk snakket sammen, oppdaget de at det ikke var den enkelte det var noe galt med: De yngste trodde at de ikke rakk over jobben fordi de var for uerfarne, de eldste trodde de var for langsomme, og de midt i livet tenkte at de kanskje var for «grundige». Alle hadde samme slags opplevelse. Dermed samlet de seg til denne kronikken 11. juli. Den ble innledningen til det som i Helse-Norge nå allerede kalles trønderopprøret. Leger har ikke ord på seg for å være opprørere. Men nå melder de at dagens unge medisinstudenter ikke lenger tør å søke seg til fastlegejobber, og at fastlegeordningen, den som ble innført sommeren 2001 og som har vært en slik opplagt suksess til nå, truer med å rakne.

Les også: - Det er veldig bra med et trønderopprør


Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er i fastlegekorpset selv. Riktig nok ikke med erfaring fra samme busstur. Og dertil med en pasientliste som ikke er større enn at den nesten kan overkommes på en onsdag. Men jeg kjenner meg igjen i den virkelighetsbeskrivelsen disse trønderopprørerne har gitt uttrykk for i intervjuer og artikler.


Mens jeg de første årene etter 2001 kunne gå fra kontoret i fire-fem-tiden, sitter jeg nå oftest til seks-sjutiden før jeg kan slå av PC-en med – nesten – god samvittighet. Og når jeg forlater kontoret, sitter det gjerne et par av mine kolleger igjen og strever med administrasjon og papirarbeid.

Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor det gradvis er blitt slik. Som ellers i den vestlige verden er dagens trend at mer av pasientbehandlingen skal foregå utenfor sykehus. Samhandlingsreformen fra 2012 satte fart i den prosessen: Raskere utskrivninger, høyere terskel for innleggelser, mer behandling og omsorg i nærmiljøet. Dertil blir befolkningen eldre, og vi fastleger får stadig flere pasienter med sammensatte problemer og mange diagnoser.

Opptatt av debatt? Les også: Her passerer over 200 lastebiler i døgnet. Vi ser fra verandaen at støvet ligger som ei tykk tåke


Så har kravene til dokumentasjon og legeerklæringer økt, ikke bare fra Nav, barnevernet, førerkortmyndigheter og forsikringsselskaper, men på toppen av det ble vi sist høst også utpekt til å være fraværskontrollører for småsjuke skoleelever. Endelig kan vi føye til at befolkningens forventninger til rask tilgang og god service har vært stigende.

Daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen anslo at det ville bli behov for 2000 nye fastleger med Samhandlingsreformen. Men ingenting skjedde. Og kanskje har vi fastleger litt av skylda selv. For vi er vant til å få det til, på et eller annet vis. Vi bryter akkorden, hele tiden, med dårlig betalt overtid. Men nå har vi «fått det til», så langt og så lenge over tålegrensen for overkommelig arbeidspress, at rekrutteringen til yrket svikter. Først i distriktene, men nå også i byene, som VG har vist så tydelig i store reportasjer nylig. Unge leger tør ikke.

Mer debatt: Mamma ble gitt opp av legene. Nå er jeg redd det samme skal skje meg


Løsningen er på et vis nokså enkel. Vi må få rammebetingelser og økonomi for kortere pasientlister, og vi må få ordninger som gjør det lettere for unge leger å begynne som fastleger, gjerne med fast lønn under de årene som trengs for å bli godkjent spesialist i allmennmedisin. For det er også blitt et krav, og det skal befolkningen være glad for. Men også det koster. Og det faste tilskuddet vi får fra kommunene, som er basert på antallet personer vi har ansvaret for, dekker etter hvert en stadig mindre del av kontordriften.

Noe av problemet kan nok skyldes at vi som fastleger er såkalt «næringsdrivende», og sånn sett selv ansvarlige for å opprettholde kvaliteten i det arbeidet vi utfører. Men det må ikke få overskygge at fastlegene er en del av den offentlige helsetjenesten, ja – selve bærebjelken. Helseministeren har i sannhet en utfordring.


Hør våre kommentatorer og gjest Daniel Johansen snakke om hvordan Midtbyen skal overleve, matsvinn og lyden på kino.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå