Kvinner selv sto opp at strede, fordi de var så inderlig lei av pågående menn.
Noen datoer deler tiden i før og etter. Mellom fred og krig, som skuddene i Sarajevo 28. juni 1914 og angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001. Mellom håp og fallitt, som krakket på New York-børsen 28. oktober 1929 og konkursen til Lehman Brothers 15. september 2008. Men går det virkelig an å sette en dato for endring i samfunnets normer? I så fall ligger 5. oktober 2017 godt an.
LES OGSÅ: Kunstig intelligens og ekte penger
Kriger og konkurser kan inntreffe brått, men den menneskelige atferd er seig materie og ikke så lett å omforme. Likevel er det vanskelig å se hvordan vi kan gå tilbake til tiden før 5. oktober, da The New York Times avslørte hvordan filmmogulen Harvey Weinstein gjennom tiår hadde behandlet kvinner. Tilbake til en situasjon der menn igjen kan dra ned buksene og dytte en kvinnelig kollegas ansikt mot den struttende selvbevisstheten, til en tid der 50 år gamle mellomledere igjen kan grafse unge sommervikarer i skrittet, instruktører igjen forlange intimmassasje før rollene fordeles – og slippe unna med det.
Menn kommer fortsatt til å trenge seg på kvinner mot deres vilje, til å beføle, gripe og voldta dem. Menn kommer fortsatt til å tro at maktposisjon er en seksuell variant. Ikke fordi «menn er menn», som Siv Jensen sa da hun forsvarte at vår nåværende olje- og energiminister skjenket en 16-åring full og lå med henne, men fordi noen alltid vil oppføre seg som idioter, enten de er edru eller det rallende motsatte. Endringen som inntrådte 5. oktober er ikke at idiotbestanden ble desimert, men at konsekvensene heretter vil være annerledes.
Demaskeringen av Harvey Weinstein spredte den idé i verden, at det å presse seg på en kvinne mot hennes vilje heretter fører til anklagebenken heller enn til sengen. Kvinner i andre land så til New York og kom til at nok er nok overalt. If they can make it there...
LES OGSÅ: Nye Vestlandet- en stilk uten blomst
Tirsdag meldte Dagens Nyheter at 4084 kvinnelige svenske journalister har undertegnet et opprop mot seksuell trakassering i redaksjonene. 4084 er halvparten av alle kvinnelige medlemmer av det svenske journalistforbundet. For tre uker siden demonstrerte tusenvis av kvinner i gatene i Paris. Kvinnelige politikere i land etter land forteller om folkevalgte menn uten folkeskikk, advokater forteller om jurister som ikke vet hvor grensen går, fagorganiserte forteller om tillitsvalgte som ikke innser at også samleie krever avtale mellom partene.
Torsdag var Aftenpostens førsteside dekket av kvinneansikt rundt overskriften: «1001 artister synger ut». De synger ikke om kjærligheten eller havet, men om seksuell trakassering. En snau uke tidligere var den samme førstesiden dekket av navnene til 487 kvinnelige norske skuespillere som har fått nok av spillet i kulissene. De vil ikke lenger finne seg i ubedte hender på brystene eller grove fingre opp i skrittet. #metoo er blitt til #notanymore.
Hva må gjøres? Slik spurte lederen for den åreforkalkete revolusjon som feirer sitt 100-årsminne i disse dager. Den nye oktoberrevolusjonen må stille det samme spørsmålet. Hva må gjøres for at vi ikke skal gli tilbake til situasjonen før Weinstein?
Noe skjer allerede. Den franske regjering har varslet nye lover mot seksuell trakassering. Det skjedde ikke da presidentkandidat Dominique Strauss-Kahn ble avslørt som serieovergriper. Det svenske diskrimineringsombudet har varslet granskning av 40 bedrifter innen media, kultur og jus.
LES OGSÅ: Hodetelefonen er det nye kontoret
Den ene topplederen etter den andre står fram og sier at de enten ikke visste, at de har sovet på vakt eller at de ikke har forstått alvoret. Ingen av disse unnskyldningene er gyldige lenger. Alle gikk ut på dato 5. oktober.
De fulle vil antakelig ha like dårlig impulskontroll som før. Kanskje vil også edru menn fortsatt innbille seg at hun fine i regnskap bare drømmer om å få kjenne en hard penis mot baken når hun står bøyd over kopimaskinen. Men nå vet mellomlederne at det fort kan bli deres egen jobb som ryker hvis de bagatelliserer rapporter om slike overgrep. «Hø, hø» er ikke lenger gyldig ledelsesstrategi.
Flere krevde at mediene skulle offentliggjøre navn på tafserne. Presseetikken motsto heldigvis presset. Opprøret begynte med ett kjent navn, og det kom flere. Men raskt innså de fleste at #metoo ikke handler om å identifisere noen få råtne epler i kurven. Problemet er strukturelt, nå angripes det strukturelt.
De fleste menn klarer å holde både hendene, kjønnsorganet og språket under kontroll, men de som ikke klarer det, eller ikke engang prøver, er mange nok til at det er feil strategi å plassere enkelte av dem i offentlighetens gapestokk.
Denne uken har alle ansatte i norske medier fått et spørreskjema som skal kartlegge omfanget av trakassering i vårt yrke. Det svenske journalistforbundet har allerede laget en liste over 10 tiltak som verneombud og tillitsvalgte kan bruke for å skape en trygg arbeidsplass også for kvinner.
Facebook spiser aviser til frokost
Det er slik det må bli. Hver bedrift må ha helt klare regler for hvor grensen går, og den skal ikke defineres av den kåte sjefen. Like viktig som reglene er konsekvensene av å bryte dem, og rutinene for hvordan varsling håndteres.
Forhåpentlig er det blitt lettere for kvinner å si fra. Ikke med vold, slik enkelte medlemmer av regjeringen anbefaler, men med ord. Men det blir ikke endring hvis kvinnene blir stående alene med anklagen. Forfatter og forlegger Vidar Kvalshaug skrev på twitter: «Mange har visst om drittsekker og dårlig oppførsel. Jeg har. Få av oss menn har varslet. Jeg har heller ikke varslet. Det blir det slutt på nå.»
Den nye oktoberrevolusjonen er i gang, og også menn strømmer til barrikadene. Store ting kan skje.
Følg på twitter.com/svelle