Atomvåpenmaktenes boikott av fredsprisutdelingen viser hvor naive enkelte er overfor en av vår tids største trusler.

Noen ganger kan en se hvor viktig en fredsprisutdeling er, ved å observere hvem som ikke er til stede. Det styrket for eksempel bare kraften i tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, da en tom stol sto der alene i mottakerens sted under seremonien i Oslo rådhus i 2010.

10. desember vil representant-er fra ICAN, den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen, være til stede i Oslo for å motta fredsprisen. Det er derimot faste gjester som vil glimre med sitt fravær.

Ambassadørene fra USA, Storbritannia og Frankrike har blitt enige om å boikotte årets fredsprisutdeling for å «markere [sitt] forbehold når det gjeld-er ICANs prosjekt, det vil si forbudet mot atomvåpen og FN-traktaten som ble fremforhandlet i New York», opplyser de ifølge NRK.

Les også: Etablerte ICAN ved frokostbordet

Årets fredsprisutdeling peker på et av menneskehetens helt eksistensielle spørsmål. Vi kan krangle om mye viktig i politikken, men enkelte spørsmål er rett og slett avgjørende for vår overlevelse, ganske enkelt fordi vi mennesker i våre teknolog-iske framskritt – i vår tørst etter ny kunnskap og nye muligheter for å skape bedre liv, men også i våre sinnrike metoder for å finne nye og mer effektive måter å påføre hverandre skade på – har gjort oss selv i stand til å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag.

Enkelte av verdens land har utviklet nok atomvåpen til å kunne utslette menneskeheten flere ganger etter hverandre. Av verdens 15000 atomvåpen har USA og Russland om lag 1800 våpen i høy beredskap, som betyr at de er klare til å tas i bruk på få minutters varsel.

Så lenge disse våpnene fins, vil flere ønske å ha dem. Dermed sitter menneskeheten fast i en gordisk knute der samtlige atomvåpenmakter forsvarer sine egne våpenlagre med at andre har dem, og at våpnene derfor er stabiliserende, ja til og med fredsskapende. Men en kan like godt argumentere motsatt:

At Kina i sin tid ble en atommakt kan ha bidratt til at India på sin side utviklet atomvåpen, og få vil benekte at det er en sammenheng mellom Indias status som atomvåpenmakt og at Pakistan senere ble det samme. Få vil kunne hevde at slike dominoeffekter bidrar særlig til trygghet noe sted i verden.

Opptatt av debatt? Les: Studenter går rundt som vandrende lik for å kapre seg en plass i lesesalen. Det er fullt, og jeg gir opp

At disse våpnene aldri skal komme i bruk, beror på et naivt håp om at slike våpen aldri skal komme på avveie, at irrasjonelle og ondsinnede ledere aldri mer kan få for mye makt i ett enkelt land, at ingen noen gang skal lykkes i å stjele våpnene, at det aldri skal finne sted tekniske feil og misforståelser som kan utløse atomkrig (og vi har allerede vært farlig nære en rekke gang-er) og at provokatører eller terrorister aldri skal greie å framprovosere situasjoner der bruk av atomvåpen blir aktuelt.

Det er ingenting ved menneskets historie som tilsier at vi skal ta alt dette som en selvfølge. Tvert imot.

Derfor er det de som motarbeider et internasjonalt forbud mot atomvåpen som er naive. Og farlige. For bruken av atomvåpen representerer en trussel mot helt grunnleggende verdier.

Mer debatt: 3 min, 2 min, 1 min, nå ... men hvor er bussen? Så plutselig: 9 min, 8 min ... og der forsvant oppføringen

Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og soldater og uproporsjonale angrep.

Hvorfor dette ikke lar seg forene med bruk av atomvåpen, sier seg selv.

Atomvåpen er den eneste teknologien mennesker har skapt som gjør oss i stand til å ødelegge alt liv på kloden. Det er en uakseptabel risiko å ta.

Derfor er årets fredspris historisk viktig, og de som har valgt å ikke være til stede på seremonien, er sørgelig nok dem som mest burde merke seg prisen.

Hør våre kommentatorer og gjest Tord Lien snakke om sukker, budsjett og hårvask.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter