Jeg kommer inn døra en fredag etter jobb, og mannen min kommer hoppende ut i gangen for å fortelle meg at «Dette må du se, dette må du se, dette må du se!» – hvorpå jeg selvsagt sparker av meg skoene og småløper inn i stua, hvor klippet på TV’n står klart.
«Se dette da, Marianne, det er heeeelt rått!». Han dirrer av engasjement. Hopper opp og ned. Setter i gang klippet og det er selvsagt Klæbo som kjører en maktdemonstrasjon av en sprint. En sterk prestasjon selvsagt. Mannen min forteller meg at han har sett klippet 10 ganger allerede. 10 ganger!
For første gang har jeg varslet tema for min Signert, før den er skrevet og står på trykk. Neste gang jeg skriver i avisen, skal jeg skrive om menn og følelser. Jeg har fortalt dette først og fremst til de mennene jeg har rundt meg i hverdagen, men også menn jeg har møtt i andre sammenhenger. Og hva blir jeg møtt med? Nervøs latter og «Hva vet du om det temaet, egentlig?». Ja, hva vet jeg egentlig om menns følelsesliv?
Jeg har i hvert fall erfart at menns følelser har en tendens til å komme til uttrykk gjennom sport.
Les også Ørjan Greiff Johnsens kommentar: Jeg vil også være alfahann
Det startet med Petter Northug som ikke blir tatt ut til verdenscupen på ski i november. Sjelden har jeg sett og hørt så mange følelsesutbrudd fra menn jeg kjenner og ikke kjenner. Her var det en herlig miks av frustrasjon, aggresjon, skuffelse og skadefryd som kom til utrykk gjennom sosiale medier, blogginlegg, avis, radio, tv og over lunsjbord. Det var et vidunderlig sosialantropologisk skue. Welhaven i VG skrev en kommentar i så sterk affekt, at jeg lurte på om korrekturleseren på desken hadde gått for dagen.
Ikke lenge etterpå står jeg selv plutselig midt oppe i en fotballhistorisk hendelse, der lille Ranheim har kjempet seg opp i eliteserien. Det utløser en bølge av hurrarop, hyllester og følelser. I kampens hete, praktisk talt, så blir vi alle vitne til at følelsene sitter utenpå kroppen. Noen spillere roper og handler før de tenker, og setter spontant ord på det som skjer inne i brystet, og vips – så har vi knuffing og konflikt. Tap og vinn med et levende sinn.
Opptatt av debatt? Les: En nedbygging av den viktige og vakre grønne rammen omkring Ilen kirke er ganske så uhyrlig
Vi vet også en del, via media, hvordan det står til i ledelseskulturen i toppfotballen generelt. Kulturen som i stor grad består av menn som ser ut til å dyrke sin posisjon og som ikke nødvendigvis er opptatt av grunnleggende verdier som åpenhet og respekt. Og det er interessant å se når fotballfaglig beslutninger tas på grunnlag av smale perspektiver og i affekt, uten å tenke på konsekvenser og risiko. Det skjer nemlig noe merkelig når rasjonell teori og kunnskap møter fotballfaglig praksis understøttet av personlige følelser hos menn.
I klubben min, Ranheim, har vi en daglig leder som presterer best når han er blakk og forbainna, som han sier det selv. I tillegg har jeg en styreleder i samme klubb som er meget profesjonell i styrerommet, og som feller tårer når han leser at Kroksæter skriver pent om Ranheim. Samme mann er som en knute av spenning og følelser på kampdag. Bortekampene greier han ikke å se på grunn av for stor følelsesmessig belastning.
Mer debatt: Flykt inn i varmen. Til badstuen, boblebadet, bassenget og menneskene på badet
Så hva er det med idrett som gjør at menn har frislipp på følelser akkurat her? Når vi jobber knallhardt med å få dem til å utrykke hva de føler i nære relasjoner?
Det er utfordrende å konkludere her, men jeg skal likevel prøve
Først: Det er åpenbart masse følelser i en mannekropp.
Så: Følelsene trigges ofte i idrettsrelaterte situasjoner som de ikke kan direkte påvirke selv, men som de identifiserer seg sterkt med.
Ergo: Følelsene handler da om prestasjonen som bare indirekte handler om dem selv.
Så hvorfor skriver jeg om dette?
Jeg bare følte det var på tide at noen sa det.
Hør våre kommentatorer og gjest Erling Moe snakke om Venstre-bråk, sykkelbråk og Nobel-bråk
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter